– Mer enn åtte ganger så mange gater har fått navn etter menn som kvinner, sier Marta Breen.

Overvekten av mannlige navn på gateskilt gjør noe med selvfølelsen til kvinner, mener forfatterne bak «Kvinnenes by - En feministisk guide til Oslo». I boka vil Marta Breen, Helene Uri og Hilde Østby tegne et nytt kart over hjembyen sin.

– At vi er omgitt av menn i språket og mannlige gatenavn gjør noe med oss. Den mannlige dominansen påvirker oss og det vil vi endre på, legger Uri til.

Åtte av ti mannlige gatenavn

– Vi er alle oslodamer, og har ofte irritert oss over den voldsomme mannsdominansen i bybildet. Dette er en gave til Oslo fra oss, sier Breen.

I Oslo er det mer enn 700 gater som har fått navn etter menn, mot rundt 100 damer. Selv om forskjellen er stor, har forfatterne bak «Kvinnenes by», først og fremst tatt for seg de damene som allerede er til stede i bybildet.

Har du lurt på hvem Erika Nissen er, eller hva Anna Pleym gjorde for å få navnet sitt på et skilt? Det kan denne boka gi svar på.

– Hoveddelen av boka er en guide til de damene som faktisk har fått gater oppkalt etter seg. Vi vil løfte alle de bra damene som har vært med på å forme byen. Tanken er at boka skal være nettopp en slags guide: At folk skal putte den i veska, og ha den med seg når de går tur i nabolaget. Forhåpentligvis kan vi inspirere til feministiske byvandringer.

Kule damer

– Det er godt over 100 gater som har fått navn etter kvinner, så selv om skjevheten er stor, så er det jo en del å ta for seg, smiler Breen.

Hun forteller at frem til 1950, så var det knapt med kvinnelige gatenavn å spore. De som fikk gater oppkalt etter seg da, var i hovedsak dronninger. Men på 50- og 70-tallet, kunne man spore et skifte. Nå fikk flere viktige kvinnesakskvinner, som Gina Krog og Fredrikke Qvam, også prege gatebildet. Også Norges første kvinnelige professorer, Ellen Gleditsch og Kristine Bonnevie fikk gatenavn oppkalt etter seg.

– Dette er veldig kule damer som får egne avsnitt i boka. Det er også en rekke navn som mange nok ikke kjenner så mye til fra før, men som har utrolig spennende historier som vi løfter opp.

Østby legger til at guideboken også tegner opp to veier å få kvinnelige pionerer frem i lyset på:

– Historien er blitt skrevet om menn, men det har faktisk vært rundt femti prosent kvinner i verden hele veien. Med dette kartet så går vi langs to parallelle veier for å belyse dette: Vi henter frem kvinner som har utmerka seg på menns domene, og samtidig løfter vi kvinner som markerer seg på arenaer som tidligere ikke har blitt anerkjent, sier hun.

Ikke bare restplasser

Det er likevel langt fra en likestilling for gatenavn, og Breen legger til at det også er et poeng at disse rundt hundre kvinnene ofte har fått navngi mer perifere områder:

– Da man begynte å foreslå kvinnelige pionerer til gatenavn, så var mange av de mest sentrale adressene allerede navngitt. Kvinnene har derfor fått navngi mindre brukte og kjente gater, og da blir de selv også mindre kjent.

Uri forteller at hun ble sjokkert da hun oppdaget at det hun kaller «en av Nordens mektigste kvinner», Dronning Margrethe, ikke hadde en mer sentral gate:

– Hun fikk «en liten stubb» på Økern i 2010! Hun burde jo fått en adskillig mer sentral plass, sier Uri.

Østby trekker også frem hvordan Ellen Gleditsch er avspist med en mindre sentral gate, til tross for at hun var en av de viktigste forskerne Norge har hatt.

Fra Karl Johan til Aasta Hansteen

Forfatterne vil ikke bare belyse de kvinnene som finnes, i andre del av boka foreslår de også å tegne opp kartet i Oslo på nytt. Selve kartet blir tegnet av Geir Tandberg Steigan.

Blant de mer radikale forslagene er å bytte navn på selve paradegata Karl Johan.

– Vi foreslår å bytte navn fra Karl Johans gate til Aasta Hansteens Avenue. Aasta Hansteen var den første store og modige feministen i Norge. Hun ble mye mobba og plaga på nettopp Karl Johan. Hun måtte gå med paraply for å beskytte seg. Så at hun får navngi den gata, passer bra.

På spørsmål om hvilke bytter Uri og Hansen ville gjort om de kunne velge selv, er Østby rask med å svare:

– Jacob Aalls gate på Frogner kan vi gjerne bytte ut med Ellen Gleditsch vei, ler hun.

Uri trekker frem Lilla Georgina Hansen.

– Lilla Hansen var Norges første kvinnelige arkitekt og tegnet blant annet Gyldenløves gate 19. Om jeg kunne valgt noe i mitt eget nabolag, så skulle hun fått Arne Bergs plass på Briskeby, sier Uri.

– Vi er ikke så veldig opptatt av å fjerne navn

De fleste av forslagene er likevel å gi steder og gater som ikke har personnavn, navn etter kvinnelige pionerer.

– At Nora Gulbrandsen, Norges første kvinnelige sjefsdesigner, ikke har en egen gate oppkalt etter seg er for dårlig, sier Østby.

– Vi er ikke så veldig opptatt av å fjerne navn. Men vi har en liste med tretti navn som vi mener burde få prege bybildet. Vi leker litt med å bytte litt plass på noen navn, for det er en del menn som vi tenker at har utspilt sin rolle i bybildet, sier Breen.

I boka foreslås selveste Youngstorget å bytte navn til Kim Friele. Gode, gamle Bygdøy Allé bytter navn til Katti Anker Møllers gate.

Dette er en gave til Oslo

Breen har selv brukt mange timer vandrende rundt i Oslo. Hun tror det er viktig at alle som vokser opp i en by føler seg representert.

– Det skjer blant annet ved at man blir eksponert for forbilder som ligner en selv. Da er det lettere å se sine egne muligheter. Den forbildefunksjonen gatenavn har er viktig, sier Breen og legger til:

– Det handler også om å huske historien og å holde navnene levende. Det har man i større grad gjort for menn enn for kvinner.

– Å ikke bli representert gjør noe med selvfølelsen din, skyter Østby inn.

På spørsmål om de er redd for å provosere på seg kritikerne av «woke-kultur», ler Breen litt:

– Hvis det er negativt å engasjere seg i likestilling og kvinnehistorie, så får de bare beskylde oss for det. Dette er en gave til Oslo fra oss: Vi vil løfte frem allerede kjente kvinner, men også bidra med gode navn til nye gater. Vi vil vise hvem har blitt forbigått, og leke litt med tanken på hvordan byen hadde vært hvis menn ikke hadde bestemt fra starten.

Østkanten er litt bedre enn Vestkanten

I drøyt ett år har de jobbet med den feministiske guiden. Breen forteller at hun har lært mye. Både om kvinner hun allerede kjente til, og kvinner hun aldri hadde hørt om. I tillegg har oslodama blitt enda bedre kjent med byen sin. Og blitt oppmerksom på forskjellene i kjønnene på gatenavn:

– Vi har delt opp boka etter bydelsnivå, og da oppdaga vi at det faktisk var ganske store forskjeller på øst og vest. På Østkanten virker det som om det har vært en litt mer bevisst politikk for å løfte frem damer. Grünerløkka peker seg veldig positivt ut, forteller hun.

I 2011 vedtok Bydel Grünerløkka å oppkalle steder etter kvinner. Da fikk man mange nye plasser som Nini Rolli Ankers plass.I tillegg trekker Breen frem Torshov som et nabolag med en del spennende kvinnenavn på gatene.

– Jeg vil nok si at Østkanten er litt bedre enn Vestkanten, avslutter Breen med et smil.

«Kvinnenes by - En feministisk guide til Oslo» kommer i februar.

Skriver bok om «Tøyeneffekten»: – Det er noe med Tøyen som fascinerer og engasjerer mennesker

– Barn takler mer enn vi tror. Som når de spør om døden, må vi våge å si det som det er