Gå til sidens hovedinnhold

Vi lot dem ta støyten, lukket øynene og håpet at det ville gå bra. Det har det ikke gjort. Overhodet ikke!

I lys av den enorme strømmen av barn og ungdommer som trenger behandling først og fremst for psykiske lidelser i Oslo, er det klart at vi aldri skulle latt dem leve under så strenge restriksjoner under store deler av pandemien som vi har gjort.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skadevirkningen av dette sviket har potensial til å leve videre gjennom generasjoner.

Det er akkurat nå fryktelig mange barn helt ned til tidlig skolealder som strever med store mentale utfordringer i Oslo. Hovedstadsbarna – med forgreininger opp mot Romerike – er de barna i Norge som overlegent har måttet tåle den hardeste trøkken av pandemien. Ingen andre barn har vært i nærheten av de strabasene som barn i Oslo-området har vært gjennom.

Byråd for skole og oppvekst, Inga Marte Thorkildsen (SV) og kunnskapsminister Guri Melby (V) har begge uttrykt sin store bekymring for barna. I nasjonale kriser blir du ikke målt på hva du sier, men hva du gjør. Mot barn og ungdom spesielt i Oslo, burde det blitt gjort så mye mer.

Skoler på rødt nivå og stengte videregående skoler, har påført mange svært alvorlige traumer. Ikke bare hos dem som gikk inn i pandemien med spesielle sårbarheter.

Anekdotisk har jeg hørt historien om en svært velfungerende jente som på senvinteren utviklet spiseforstyrrelser.

Nærmest over natta.

Foreldre som før så datteren briljere både på skolen og banen, følger nå datteren til hjelpeapparatet svært usikre på hva framtida vil bringe. Hun som var den naturlige lederen i venneflokken, er rett og slett skrumpet inn til en skygge av seg selv.

Nå er ikke bølgen av psykiske lidelser blant barn og unge noe som kom med pandemien. Det er en utvikling det er rapportert om i nær sagt alle vestlige land gjennom mange år. Særlig blant jenter i tenårene. Men utfordringene er blitt epidemiske med den.

  • Hvorfor brukte vi ikke denne kunnskapen vi satt på, til å iverksette tiltak mot barna da skolene måtte gå i rødt eller stenge ned?
  • Hvorfor overlot vi dem så mye til seg selv alene hjemme eller sammen med foreldre som selv fikk et mye mer strabasiøst liv?

Mot næringslivet er det rullet den ene hjelpepakken etter den andre, men mot dem som egentlig utgjør framtida vår, gjorde vi fint lite. Vi lot dem ta støyten, lukket øynene og håpet at det ville gå bra.

Det har det ikke gjort. Overhodet ikke.

Spisevegring, selvskading, selvmordstanker, ensomhet, søvnløshet og generell fortvilelse florerer blant unge i Oslo. Og da særlig blant de med sårbarheter. De som følte seg utenfor og slet med å få seg venner før 12. mars 2020, er gjennom påført alenegang nå helt løftet ut av alle sosiale settinger med enorme konsekvenser for selvfølelse og selvtillit.

Kanskje for hele livet.

Å føle seg helt alene i verden, kanskje uten velfungerende foreldre som til overmål kan ha tydd til flere voldelige eller seksuelle overgrep under pandemien, er oppskrift på et liv i misære.

Selvfølgelig er det mye enklere nå på halen av pandemien å se at regimet for barn og ungdom i Oslo burde vært helt annerledes under den. Ikke nødvendigvis gjennom at skolene skulle vært åpne eller driftet på et lavere nivå enn rødt, men gjennom tiltak som skapte møtepunkter og aktiviteter. Rett og slett det å skape arenaer som gjorde at ikke så mange bånd til livet slik det var før, ble klippet så brutalt over for barn og unge under pandemien.

For meg fremstår barn og ungdom i dag som mer skjør enn før. Det at så mye av kontakten mellom dem skjer gjennom sosiale medier og at så mye av livet deres overvåkes og kontrolleres av voksne, gjør at jeg tror at de sliter med å utvikle den nødvendige robustheten som fri tumling ga oss som var barn og unge før dem.

Vi er på noen tiår gått fra at foreldre som egentlig aldri visste hvor barn og ungdom var og hva de holdt på med, til at de alltid gjør det. Jeg tror at vi gjennom teknologi og kontroll har tatt fra dem muligheten til i større grad utvikle seg selv gjennom andre jevnaldrende i frie aktiviteter. Livlinen til denne egenutviklingen ble fratatt alle med restriksjonene som pandemien førte til.

Det å komme tilbake til ordinær skolegang i august betyr på ingen måte at barn og unge som sliter, da kan reparere seg selv. Svært mange må påregne lang tid i hjelpeapparatet. Tilhold der garanterer på ingen måte at de kommer tilbake som velfungerende. Sår på sjela skaper som regel arr for livet.

Innholdet i barndoms- og ungdomstida, spesielt i Oslo, bør nå saumfares med tanke på å gjøre forbedringer. Tiltak som bevirker fysisk samhandling i og utenfor skoletiden, bør prioriteres langt høyere enn før. Å overlate innholdet i barns og unges liv helt og holdent til foreldre og frivilligheten utenfor skoletiden, ser ut til å sende – med eller uten pandemi – altfor mange mot behandlingsapparatet.

Hvordan vi enn snur og vender på det skal barne- og ungdomsår være full av glad tumling. Det er vår forbannede plikt å gi triste og ensomme barn noe mer å håpe på enn en sjelden likes på Instagram eller Snapchat.

Les også

Viktor (41) fra Oslo levde et dobbeltliv i 12 år: – Du lever, men du er død på innsiden

Kommentarer til denne saken