Gå til sidens hovedinnhold

– Vi har et historisk klimaansvar

For nesten 20 år sida, da jeg var rundt 15 år, jobba jeg mot utbygginga av Snøhvit-feltet i Barentshavet. I Natur og Ungdom jobba vi for fornybar energi og mot en stadig utvidelse av norsk oljevirksomhet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen år tidligere hadde Natur og Ungdom, med blant annet SVs Lars Haltbrekken i spissen, og miljøbevegelsen stanset planene om å etablere forurensende gasskraftverk i Norge.

Dette lille tilbakeblikket på vår og Natur og Ungdoms historie illustrerer at klimakampen har vært ført i Norge i tre tiår. Miljøbevegelsen og miljøpartier har jobba mot klimagassutslipp og for klimaløsninger i tre ti år.

Vi vant noen kamper, men tapte andre.

Og selv om alle partiene på Stortinget heldigvis har beveget seg i riktig retning, er det på tide at Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet tar inn over seg det historiske ansvaret deres partier har for de høye klimagassutslippene og den manglende omstillingen i Norge. Da vi andre kjempa mot enda mer klimagassutslipp, kjempa de for disse utslippene. Fra oljeindustrien, fra veitrafikken, fra gasskraftverkene. Og det betyr at disse partiene har mye å gjøre opp for nå.

Nylig behandlet Stortinget klimameldingen. Og dessverre endte det med et mageplask, hvor regjeringen ikke lyktes, eller ville lykkes, med å lande et bredt forlik om klimamålene og de nødvendige tiltakene. Det er synd, for vi er alle tjent med mest mulig enighet og forutsigbarhet når samfunnet må gjennom stor grønn omstilling de neste årene. Likevel, det mest alvorlige er den skrikende avstanden mellom målsetningene Stortingsflertallet er villige til å forplikte seg til, og hva klimavitenskapen faktisk krever av oss.

For vi har så enormt dårlig tid. I kampen mot de farlige klimaendringene handler det om den totale mengden klimagasser vi slipper ut. Atmosfæren er som et badekar. For hvert år som går fyller vi det stadig fullere. Til slutt vil det renne over. Vi er allerede der i dag, jorda er blitt over 1 grad varmere og vi merker konsekvensene av denne oppvarmingen i dag.

Uunngåelig vil vi og barna vår få ei fattigere framtid på grunn av de klimaendringene fra klimagassene vi allerede har sluppet ut. Jeg har en klimasorg i meg når jeg tenker på at både jeg og mine barn vil oppleve færre dager med skiføre og flere dager med ekstremvær, tørke og flom i årene framover. Klimaendringene gir oss en fattigere natur og artsmangfold, på land og til havs. For andre land er konsekvensene verre, med områder som kan bli ubeboelige på grunn av varme eller havstigning.

I klimakampen holder det ikke med et krafttak i 2029, for hvert tonn klimagasser til da er klimagasser som varmer opp kloden. Det er summen som avgjør. Og med det som ligger i denne klimameldinga, og slik Norge er på vei, vil vi unektelig måtte suge klimagasser ut av atmosfæren for å klare målet om å begrense oppvarminga til 1,5 grader. Vi må ha negative klimagassutslipp. Det høres like komplisert ut som det faktisk er.

Da er jeg sikker på at det er lettere å heller kutte mer nå. Gjøre jobben vi uansett må gjøre. For det blir vanskeligere jo lengre vi venter. Klimameldinga var en viktig anledning til å få oppdatert norske klimamål i tråd med Parisavtalens forpliktelser og ikke minst vedtatt klimatiltak som vil kutte utslippene tilstrekkelig. Sammen med de rødgrønne partiene fremmet SV 140 konkrete forslag for å kutte klimagassutslippene og lykkes med en rettferdig grønn omstilling. Dessverre var ikke stortingsflertallet og regjeringa innstilt på å stemme for disse. Og dermed endte årets viktigste stortingsmelding i et stort mageplask.

Samtidig ser vi en voksende skepsis og regelrett motstand mot klimatiltakene vi må gjennomføre for å kutte utslippene. Klimasorgen min blir til ren klimadesperasjon når klimatiltak blir sabla ned uten konkrete alternativer som faktisk vil ta oss til målet. For selvsagt må vi gjøre alt vi kan for at både vindkraftprosjekter og elektrifisering av sokkelen og bruk av elbiler gjøres på best mulig måte, med færrest mulig negative konsekvenser, særlig for naturen. Og vi må sikre at omstillinga blir rettferdig. Men klimaregnestykket viser oss også at tida er rent ut for de perfekte løsningene.

Hvis du står nå og krever perfekte løsninger uten negative sider, så spør jeg deg, hvor var du for 20 år sida? Da vi enda hadde tid til å velge mellom ulike tiltak, tida til å veie fordeler og ulemper mot hverandre. Nå renner tida ut.

Heldigvis finnes de som ikke har gitt opp. Som ikke gir seg i kampen for den klimapolitikken framtida vår trenger. For to år sida sto det 20 000 klimastreikende ungdom utenfor Stortinget som demonstrerte for en klimapolitikk som monner. Det gir et enormt håp. Og vi som nå er blitt voksne og sitter på innsida av Stortinget og regjeringskontorene må forstå at det ikke er ungdommen eller framtidas generasjoners jobb å rydde opp. Det er vår.

Kommentarer til denne saken