Gå til sidens hovedinnhold

Støttegruppa ti år etter 22. juli: – I år har det skjedd en endring

– Det er mange som ikke har fortalt sin historie før som kommer fram nå, som orker å fortelle, sier Lisbeth Røyneland og Tor-Inge Kristoffersen i Støttegruppa 22. juli.

TEATERGATA, OSLO (Nettavisen): På ti år er det flere overlevende og etterlatte etter 22. juli-terroren som ikke har orket å gå offentlig ut med hva de opplevde. Hetsen som særlig overlevende fra Utøya har vært utsatt for, har vært en av årsakene. I år har det skjedd en endring, mener Lisbeth Røyneland og Tor-Inge Kristoffersen i Støttegruppen 22. juli.

– Jeg er lettet, sier Røyneland og håper at dette markerer et veiskille også i sorgarbeidet.

En av tre sliter fortsatt

– Hvordan går det med dere, overlevende og etterlatte etter terrorangrepene i 2011?

– En tredel sliter fortsatt og opplever – slik jeg tolker det – at de ikke får den riktige hjelpen, sier Røyneland. Hun er leder i Støttegruppen 22. juli.

– Blant de etterlatte er det også skremmende tall når det gjelder uførhet. Cirka 35 prosent er ikke tilbake i vanlig jobb, fortsetter hun.

Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) har tidligere i år presenterte nye tall i sine studier om etterlatte og overlevende etter Utøya. (Se faktaramme).

– Vi går i forskjellig takt når det gjelder sorgreaksjoner. Det er naturlig. Det forskerne sier er at ettervirkningene kan komme etter fem, ti eller femten år. Det vet vi ikke på forhånd, sier Røyneland.

Nettavisen møter Røyneland og Tor-Inge Kristoffersen, nestleder i støttegruppen, på 22. juli-senteret. Røyneland mistet sin datter Synne (18) på Utøya. Kristoffersen var på jobb i regjeringskvartalet som vakt i Departementenes servicesenter da det smalt. Han representerer gruppen av overlevende og etterlatte der.

– Kan være en ventil som åpner

Begge peker de på én faktor som kan ha gjort sorgprosessen vanskeligere for overlevende og etterlatte:

– Det at folk sliter kan også ha med debatten om 22. juli å gjøre, at vi opplever at samfunnet rundt oss ikke har sett hvor grusomt dette var. Det at mange nå gir beskjed om dette kan være en ventil som åpner det trykket, sier Røyneland.

– Jeg kjenner i alle fall på at jeg blir lettet når jeg ser hvor mange som nå går ut i mediene og forteller sine historier. Jeg føler at det har begynt å skje noe, sier hun.

– Berøringsangst

Kristoffersen mener å se det samme, at flere av dem som var direkte berørt nå tør å lette på trykket – ti år etter.

– Det har vært en berøringsangst. Når folk har snakket om sine 22. juli-erfaringer, så har de fått hets på sosiale medier. På grunn av dette er det mange som ikke har turt å si sin mening. En av tre overlevende fra Utøya forteller at de har opplevd trusler og hets. De blir beskyldt for å dra «22. juli-kortet». Heldigvis ser det ut til at flere nå tør å si fra. Du ser intervjuer rundt om i lokalaviser i Norge. Det er mange som ikke har fortalt sin historie før som kommer fram nå, som orker å fortelle. Hetsen kommer også, men så ser vi at hvermannsen tar tak i ting de ser på nett og sier at dette er ikke akseptabelt, sier Kristoffersen.

Han sier han har et håp om at folkeskikken vil vende tilbake også på nettet.

– Du mener at vi som står på utsiden kan bidra?

– Det er fint for dem som tør å si fra å oppleve støtte, at de får høre at det er viktig at de sier det de sier og ikke føler at de blir stående alene, sier han.

Røyneland sier det kan være vanskelig å ta til motmæle for dem som er direkte berørt.

– Hvis jeg kommenterer på en av de meningene og prøver å forklare, så vendes kritikken mot meg. Noen ganger har jeg prøvd å invitere de som har kommet med de verste uttalelsene til å ta en kopp kaffe. Da har jeg ikke fått noe svar.

– Noe skjer når folk sitter ved et tastatur

Kristoffersen sier de som var i regjeringskvartalet ikke har opplevd den samme hetsen som de overlevende fra Utøya, men det har vært kommentarer av denne typen: «Vi skjønner ikke at han drepte ungdom på Utøya, men vi skjønner at han sprengte regjeringskvartalet». Det er jo spesielt å høre, at folk ønsker å se arbeidsplassen din sprengt i filler, sier han og gjør seg noen betraktninger:

– Det er noe som skjer når folk sitter ved et tastatur. De mister alle sperrer. Jeg tror nødvendigvis ikke alle mener det så ekstremt som de uttrykker seg, sier han.

Les også

Barna ble drept. Slik lever de med sorgen, savnet og sinnet

Les også

Jaktet på penger og narkotika – gikk til angrep og skadet tre personer i leilighet

Kommentarer til denne saken