Gå til sidens hovedinnhold

Sosial bærekraft – den gjemte dimensjonen i byutvikling

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Brutale og lite generøse boligområder, bekymring over ekstrem boligprisvekst i Oslo og økte forskjeller er temaene som dominerer den offentlige debatten om byutvikling. Vi spør om hvorfor sosial bærekraft så ofte blir underordnet miljømessig og økonomisk bærekraft?

Lokalt boligmarked, Oslo | Ekspertene: Slik blir boligmarkedet fremover (ao.no)

I debatten om byutvikling støter vi ofte på honnørbegrepet “sosial bærekraft”. Men hva som konkret ligger i begrepet er imidlertid sjelden definert. Fra Brundtlandkommisjonens rapport, “Vår felles fremtid”, kjenner vi tankegangen om en bærekraftig utvikling på miljøområdet, og dessuten målet om å bekjempe ulikhet og fattigdom. Etter hvert er disse målene supplert med FNs bærekraftmål fra 2000, og vi er nå nærmere et felles språk og arbeidsplan for å konkretisere bærekraftig utvikling. Men på det sosiale området er bærekraftbegrepet fortsatt uten en felles akseptert definisjon. Det gjør det vanskelig å bruke begrepet som et kraftfullt instrument som kan gi målbare resultater. Sosial bærekraft ender opp som en tom floskel uten reelt innhold.

Hvem sitter med makten?

Dagens byutvikling er prosjektbasert og preget av private initiativ, der eiendom og arkitektur har fått økt betydning som verdipapir. Privatisering og innføring av markedsprinsipper har svekket den tradisjonelle velferdsstaten. Dette ser vi særlig i dagens boligmarked. Rettigheter knyttes opp til individet og til eiendom, mens sosial bærekraft handler om fellesskapet og en rettferdig tilgang til byen. Resultatet er at byfortetting forsterker sosiale skjevheter fordi det er ulik tilgang til gode bo- og områdekvaliteter. Vi har med andre ord et regime der retten til eiendom og profitt settes over mange andre rettigheter. Dette mener vi er en realitet som må erkjennes.

Makt og ikke minst hvem som besitter den, spiller en vesentlig faktor når vi nærmer oss sosial bærekraft. Den nordiske velferdsstaten der det offentlige bidrar til en god økonomisk og sosial levestandard gir kontekst til vår forståelse av sosial bærekraft. Imidlertid er det mye som tyder på at boligmarkedet, spesielt i Oslo, er i ferd med å sementere store skjevheter som den markedsbaserte økonomien har skapt.

Man kan lure på hvorfor det er blitt sånn. Makt handler om samfunnets rådende ideologi og hvem som besitter den bestemte ideologien til enhver tid. Det er den markedsstyrte og prosjektbaserte byutviklingen som er den gjeldende ideologien. Vi ser dette innen boligutviklingen hvor privatisering har redusert virkemidlene det offentlige har for å ivareta fellesskapets interesser. Det viktigste målet for boligprosjektene er å skape profitt for eierne. En balansert boligsektor nedprioriteres. Robustheten i den norske velferdsmodellen er svekket uten at det stilles spørsmål ved kreftene som driver den frem.

Uten språk, ingen handling

Utvikling av gode løsninger er avhengig av en tydelig beskrivelse av utfordringer knyttet til sosial bærekraft. Vi trenger derfor ideer, språk og ord for å definere hva sosial bærekraft er. Deretter kan vi utvikle verktøy for hvordan vi kan oppnå sosial bærekraft.

Målet om en god by har i lang tid handlet om å bygge høyt og tett. Dette kan være bra for miljømessig byutvikling. Det er derimot langt mellom grepene som skal sikre gode bomiljøer. Et eksempel på dette, er hvordan boligprisene i Oslo uhindret galopperer avgårde. Andre byer og land stiller krav til boligbyggere om å inkludere større prismangfold i sine prosjekter slik at de favner ulike lag i befolkningen. Land som Tyskland og England har aktiv politikk for å sikre varierte boligpriser, og dermed skape flere gode bomiljøer og tilgjengelighet for flere. I Norge er dette i dag nærmest fraværende. Gitt den rådende ideologien, vil beslutningstakere styre byutviklingen innenfor gitte byggegrenser som gir private utbyggere gevinst. Utfordringen ved denne overenskomsten er at mange ikke har mulighet til å påvirke hva som er bærekraftig.

En fornyet kontrakt mellom marked og offentlig sektor?

Det er på tide å ta sosial bærekraft ut av skyggen. For å forstå hvorfor sosial bærekraft er den gjemte dimensjonen må vi ha en klarere forståelse av hva makt og rettferdighet er, og hvordan begrepet kan gis meningsinnhold. I dag står sosial bærekraft mellom ideologi og politikk, der maktfordelingen er tilslørt. Dersom man skal oppnå sosial bærekraft, må man utfordre den markedsstyrte tankegangen. Begrepet ‘retten til byen’ handler om å etablere demokratisk kontroll over byutviklingen. Rettferdighet handler om samfunnets prioriteringer. Vi må innse at manglende prioriteringen av sosial bærekraft er et resultat av ideologiske og politiske perspektiver. Sosial bærekraft handler om at det skal være tilgang til gode bomiljøer i ulike segmenter, funksjonelle boliger med nærhet til byens mangfold og tilbud. Det kan ikke overlates til enkeltindivider å ta den kampen. I dag reagerer politikken på utspill fra private aktører. Det offentlige må i større grad agere og gjenoppta en utøvende rolle.

Kronikken er basert på en artikkel av forfatterne i antologien «Hvor sosialt? - en studie av sosial bærekraft i byutviklingen på Hamar», AHOs urbane utredninger 2020.

Kommentarer til denne saken