Gå til sidens hovedinnhold

Rusreform redder liv

Oslo er hjem for mange av landets rusavhengige. Vi bør alle stille oss spørsmålet: Om en av de vi er glade skulle utvikle et rusproblem, vil vi helst at de skal møtes av helsevesenet med tilbud om hjelp, eller av politiet med trussel om straff?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg flyttet til Oslo på begynnelsen av 1990-tallet, var rusavhengige mennesker vi skulle være redde for. Områdene i byen der de samlet seg, som Plata og Eika, var farlige steder man måtte holde seg unna. Politiet jaget de rusavhengige fra sted til sted, og prioriteringen av straff foran hjelp gjorde sykdommen mer dødelig og ga mennesker uverdige liv.

Holdningene til mennesker med den alvorlige sykdommen rusavhengighet er, har heldigvis endret seg. Folk i Oslo er ikke lenger redde for rusavhengige, men viser dem omsorg og empati. Vi har et mye bedre hjelpetilbud, og bedre forebyggende arbeid rettet mot barn og unge.

Likevel er det mange som fortsatt ikke kommet videre fra en utdatert tankegang om at denne sykdommen best behandles mot straff. Det er en tankegang som har ført oss til toppen av de internasjonale overdosestatistikkene.

I Oslo døde 36 mennesker som følge av overdoser i 2019. Til sammenlikning døde én person som følge av trafikkulykker i hovedstaden i samme periode. Dette er mennesker som kunne ha vært reddet av en bedre politikk.

Når regjeringen snart skal legge frem sitt forslag til en rusreform, håper jeg et flertall på Stortinget vil ta konsekvensen av at politikken vi har ført frem til nå har vært mislykket, og gå inn for å avkriminalisere narkotiske stoffer, slik at terskelen for å oppsøke hjelp blir lavere og færre liv blir ødelagt av rusavhengighet.

Kunnskapsbasert reform

Vi vet nemlig at straff ikke begrenser narkotikabruk. Tvert imot kan det gjøre at mennesker med rusproblemer vegrer seg for å søke hjelp. Forskningen til professor Willy Pedersen og utredningen til Rusreformutvalget viser klart og tydelig at kriminalisering av rus ikke er forebyggende, men skaper mer kriminalitet.

Unge som blir straffeforfulgt for rusmiddelbruk, har økt sannsynlighet for å begå kriminalitet senere i livet. Stigmaet de påføres er et stort hinder for å be om hjelp. Med dagens strafferegime skyver vi sårbare mennesker lenger ut i utenforskap.

Det har ikke Senterpartiet forstått. Trygve Slagsvold Vedum og Jan Bøhler sier de vil stoppe reformen fordi de mener den vil gjøre det vanskeligere for politiet å få bukt med gjengene eller jobbe forebyggende. Men det er altså ingen forskning eller erfaringer fra andre land som tyder på at straff får ned rusbruk.

Tvert imot er det siste disse menneskene trenger: Folk som utvikler rusproblemer har ofte hatt psykisk sykdom, eller blitt utsatt for traumatiske opplevelser og misbruk i oppveksten. De har blitt skjøvet unna med forakt og moralisme av samfunnet og gjort til kriminelle. Slik kan det ikke lenger være, og det burde særlig Jan Bøhler, som i en årrekke har jobbet med belastede miljøer på Oslos østkant, forstå.

Et langvarig engasjement

Å endre holdninger til rusavhengige har tatt tid. I Venstre startet det med justisminister Odd Einar Dørum på begynnelsen av 2000-tallet. Han ga klar beskjed til politiet: Slitne rusavhengige skulle ikke jages fra gate til gate. Fram til da hadde politikken i hovedsak dreid seg om å få disse menneskene ut av syne og straffe dem for sykdommen sin. Det hjalp dem ikke å få bukt med problemene sine.

Det var også under Dørum at forsøket med de første sprøyterommene kom. De ble opprettet i Oslo, og skulle sørge for at de som uansett ruset seg, gjorde det på en tryggere måte. Risikoen for overdoser og dødsfall ble redusert.

Venstre har heldigvis ikke vært alene i kampen for et mer verdig liv for rusavhengige. For et drøyt tiår siden ledet Thorvald Stoltenberg et utvalg som så nærmere på de store negative konsekvensene av forbudspolitikken vi har ført i flere generasjoner. Stoltenberg foreslo en rekke viktige tiltak, og vi gjennomfører flere av dem nå, etter gjennomslag fra Venstre i regjering. Et eksempel er forsøk med heroinassistert behandling.

Stoltenberg-utvalget så også til Portugal – slik denne regjeringen nå også gjør – hvor de har gått fra straff til hjelp, og med det redusert overdosedødsfallene sine dramatisk.

Når rusreformen kommer, har vi en ny mulighet til å stå sammen om å fjerne stigma og å gi de rusavhengige friheten og verdigheten tilbake. Jeg håper Arbeiderpartiet vil ta med seg denne arven fra Stoltenberg-utvalget når rusreformen kommer til behandling i Stortinget.

Hjelp, ikke straff

For Venstre er det klart at rusavhengige ikke skal møtes med fengsel eller bøter de ikke kan betale. De må i stedet få hjelp og friheten og verdigheten tilbake. Derfor har Venstre stått i spissen for regjeringens rusreform, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Det er et stort gjennomslag etter flere tiår med et strafferegime som ikke har fungert.

Rusreformen innebærer ikke legalisering. Forbudet mot narkotika vil bestå. Men narkotikaen og menneskene som bruker den finnes allerede. Det er en realitet vi må forholde oss til. Med rusreformen skal vi gjøre livene bedre for brukere og avhengige, og konsentrere politiets ressurser om alvorlig narkotikakriminalitet.

For meg er rusreformen en frihetsreform, fordi den vil gi rusavhengige frihet fra skyldfølelse og fra rusens mest skadelige konsekvenser. Derfor er den også livsviktig for Oslo.

Kommentarer til denne saken