– Håp, sier Dag Vargset.
– Det er jo dét det handler om. Å gi håp. Å ha håp.
20 år i gamet
For 21 år siden var han med på å starte bandet som fikk navnet Keep Coming Back Band. I to tiår har medlemmer kommet og gått, men bandet har bestått. I starten spilte de coverlåter, og de var «husband» på sammenkomstene til Anonyme Narkomane (AN). Nå er de klare med sitt tredje, egenkomponerte album, «Veiskille».
Keep Coming Back Band
«Keep Coming Back» er et begrep som er kjent for personer som har vært tilknyttet Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (AN). Det er alltid greit å komme tilbake, dersom det ikke blir som man hadde håpet eller sett for seg.
Bandet består i dag av Vidar Ahlquist på trommer, Jan Vaaland Johannessen på keyboard, Paul Arvid Jørgensen på keyboard og perkusjon, Dag Vargset på gitar og sang, og Sigmund Øvrum på gitar og sang. I tillegg har de knyttet seg til Venja Ruud Nilsen som blant annet har jobbet med Musikk i fengsel og frihet
Bandet har spilt på Notodden Bluesfestival, Granittrock og Victoria Nasjonale Jazzscene, i tillegg til en rekke arrangementer og konsertscener i Oslo og på Østlandet
Bandets tredje album, «Veiskille», gis ut oktober 2021. Danny Young (Gluecifer), har produsert og mikset plata
Siden 2013 har bandet besøkt en rekke behandlingsinstitusjoner innen rusfeltet i østlandsområdet med forestillingen «Veiskille – fortellinger om håp».
Tøff bakgrunn
Dag Vagset og Sigmund Øvrum har vært der selv. Begge har bakgrunn som rusavhengige, men har vært nyktre i mange år.
I forestillingen forteller de sine egne, personlige fortellinger om opp- og nedturer og alt som har skjedd mellom den første flørten med rusmidler, til et liv som rusfri.
– Vi har alle hatt det tøft. Og vi har mista mange. Jævlig mange. Folk har dødd som fluer rundt oss, sier Dag.
Han fisker opp en pakke tyggegummi fra lomma.
– Jeg husker ikke engang når det begynte å dø folk rundt meg, legger han til.
Mistet broren
Sigmund vet også godt hvordan det er å miste noen som er nær. I forestillingen de har reist rundt med forteller han om hvordan det var å gå fra å være rusavhengig til å bli pårørende.
– Jeg dopet meg sammen med en av brødrene mine. På midten av 90-tallet ble jeg rusfri, men han klarte det ikke. Han døde av en overdose. Plutselig ble jeg pårørende, og jeg fikk kjenne på hvordan det var å stå på den siden. Da skjønte jeg hva slags påvirkning mitt liv hadde hatt på de rundt meg, de andre søsknene mine og foreldrene mine, forteller han, forteller han.
Hendelser som dette er mye av det musikken til bandet handler om handler om. De tidligere tekstene handlet mye om livet på gata og tunge dager. Nå er det mer «rock n roll», men fortsatt med et snev av alvor.
– Vi har blitt voksne og musikken handler mer om det vi har foran oss, ler Sigmund.
Vil spre håp
For de drevne bandmedlemmene er det spesielt å møte folk som er der de selv har vært når de er ute og spiller. Det er steder de selv har vanket og ofte bringer det tilbake minner. Når de holder konserter opplever de ofte at publikum kjenner seg igjen i låtene og de merker at det de spiller og forteller berører de som lytter.
– Jeg skriver som oftest for meg selv, men det er fint at folk kan få håp av å høre på musikken vår, sier Dag.
Ordet «håp» har blitt sentralt for gutta i bandet. Det er det de vil nå ut med.
– Vi blander oss ikke bort i hvordan andre lever, men vi vil vise at det er håp, sier Dag.
– Rus er mye rart, men det er ikke rusen som er negativ, det er konsekvensene. Når man ikke klarer å stoppe blir konsekvensene store og det er da det blir farlig. Men det er håp, legger Sigmund til.
Musiker Anton Eger (40) mistet foreldrene i en flystyrt som 8-åring: – Jeg føler at livet formes av tilfeldigheter
Et tomrom
Siden de var ungdommer har musikken betydd mye. I perioder har det ikke gått en dag uten at de har holdt gitaren mellom hendene. De siste årene har de hatt så å si faste øvinger to ganger i uka. Og de sier ja til de spillejobbene de kan få.
For dem har musikken blitt en måte å fylle et tomrom på. Tomrommet som blir igjen når man ikke lenger ruser seg.
– Jeg tror det har betydd mye for alle som har vært en del av bandet opp gjennom årene. Det er alfa og omega å ha en hobby man er glad i etter at man har blitt rusfri. Dopet tar masse, men det gir også. Og når det forsvinner skal du fylle det tomrommet, sier Sigmund.
Tilbake på scenen
Våren 2020 skulle bandet feiret 20-årsjubileum. De skulle ha stor jubileumskonsert, og de skulle ut på turné, men så stengte Norge ned. Nå blir det ny konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. oktober.
Stadig hører man at det å stå på en scene kan sammenlignes med en rus. På spørsmål om gutta i Keep Coming Back Band synes det stemmer nøler de litt, men så:
– Det er som en litt brisen rus, men du har mye mer kontroll når du står på en scene. Der kan du åpne deg mer – og ta imot mer. Det er ikke noe annet som betyr noe. Du er bare «in the moment», sier Sigmund.
Det blir godt å komme seg opp på en scene igjen, skal vi tro de to:
– Det er noe eget med det å stå på en scene. Om det er på en institusjon med 10–15 publikummere eller på en stor rockefestival spiller egentlig ingen rolle. Jeg er like spent og like nervøs hver gang, avslutter Sigmund.
Kompisene Isah og Dutty Dior synger om damer: – De prøver å splitte oss
Mestermøte på Sagene: Én av disse har skrevet tidenes Oslo-låt
