– Den siste sledeturen til Aasheim er nok en av Oslos største uløste krimgåter, og førte til årevis med hodebry for datidens Oslo-politi, forteller Live Vedeler Nilsen.

Hun er historiker og journalist hos Nasjonalbiblioteket, og har gravd i fortidens store krimsaker for podkasten Gamle Greier. Denne påsken gjenforteller hun mysteriet som opptok alle i hovedstaden tidlig på 1900-tallet.

– Den dag i dag, vet vi ennå ikke hvem som tok livet av godterimogulen, eller hvorfor.

Mordet

Oscar Aasheim var i 1913 en kjent person i Kristiania: Fra ung alder hadde han bygd seg opp et godteriimperium, og på sukkertøysfabrikken i Møllergata jobbet nærmere 60 ansatte under ham.

– Han var en typisk næringslivsmann fra Oslo, med stor omgangskrets, kone og barn i villaen litt utenfor byen, og han var en ivrig friluftslivsentusiast. En mann som visstnok ikke hadde noen fiender, sier Nilsen.

Men en mørk kveld i 1913 endrer dette bildet seg: Denne fatale kvelden hadde sukkertøysmogulen arbeidet sent, og tok som vanlig hest og slede hjem til gården på Grorud. En tur på rundt en time, forteller Nilsen og fortsetter:

– Da sleden kom fram og gårdsgutten skulle ta imot hesten, syns han at sjefen hans satt litt unaturlig til i førersetet. Som om han sov. Da han tok tak i Aasheim ble hånden klissete: Det rant blod fra et stort sår i hodet.

Da var Aasheim fortsatt i live, men innen de kom fram til nærmeste sykehus, sto ikke livet til å redde.

– Oslo, eller Kristiania som det het da, var den første byen i Norge med et eget kriminalpoliti. Dagen etter bega oppdagelsespatruljen seg ut på veien mellom sentrum og Grorud, med hunder. Det var så kaldt i Groruddalen, at hundene ikke fant noe. Alt politiet fant er et par blodspor i snøen, noen opprevne papirlapper og en klype. Denne klypen ledet etterforskningen til det som blir sakens kjerne: Den tilhørte nemlig en dokumentmappe – en mappe som nå var borte, sier Nilsen.

Jakten

Står hovedstaden overfor et klassisk rovmord? Et ran? Først så man etter den klassiske forbryteren, en typisk skurk.

– På den tida var det mer innafor å «oute» tidligere kriminelle, forteller Nilsen.

Hun har sett gjennom avisene fra denne tiden, hvor journalistene ivrig spekulerte i hvilke kjente kriminelle som kunne stå bak. Men politiet arbeider ut fra en annen teori:

– Det var mer og mer som tyder på at saken er adskillig mer kompleks. Aasheims gullur hang nemlig fortsatt godt synlig utenpå jakken hans, og konen hevdet han ikke pleide å ha så mye kontanter. Og det er lite sannsynlig at noen har ligget i skogen, og tilfeldigvis overfalt ham, forteller hun, og legger til:

– Nei, det må være noen som kjente rutinene hans. Og som var spesifikt ute etter den mappa.

– Hva var i den mappa?

– Det visste man ikke. Kunne det være dokumenter som viste at noen skyldte ham penger? Morgenbladet spekulerte i dette: «En kold og sterk Intelligens har handlet her, og Motiverne har været stik motsat en Rovmorders ... Det er ingen almindelig Overfaldsmand, som her har prøvet at skaffe sig penge til Juleturing», skrev de.

Skurken

Tiden gikk, men det lyktes verken politiet eller journalistene å finne ut hvem som var den skyldige. I april 1914 fikk saken ny oppmerksomhet – drapsvåpenet var funnet. Det dreide seg om en revolver som ble oppdaget ved jernbanelinjen tre kilometer fra mordstedet. Det var en helt spesiell type revolver, og politiet lykkes i å spore alle som finnes i byen. Med unntak av tre.

Flere år gikk, og saken fortsatte å tære på politiet i hovedstaden – uten at de kom noen vei. Så en dag, tre år etter den fatale sledeturen får de et tips:

– En kvinne mente naboen hennes var skyldig, og politiet pågrep «Lang Kristian» og en kompis. «Lang Kristian» var den perfekte syndebukken: Med rulleblad, dårlig skussmål og dårlig råd, forteller Nilsen og legger til:

– En skikkelig skurkete type.

«Lang Kristian» blir pågrepet og stilt for retten. Men det er ingen tekniske beviser: Det eneste politiet har er vitnemålet fra naboen.

– Så trakk hun vitnemålet. Uten at noen vet hvorfor. Og «Lang Kristian» og kompisen fikk gå, forteller Nilsen.

Det uløste mysteriet

Det kom ingen nye spor i saken: Men folk fortsatte å undre seg. Avisene fra den tiden kan fortelle at en av politimennene nektet ikke å slå seg til ro med at saken ikke ble løst:

– Han var overbevist om at det er en ressurssterk, nær person som har holdt politiet for narr, og han fortsatte å grave i saken på egen hånd. Men de finner aldri ut av det. Man vet ennå ikke hvem eller hva som var i mappene, avslutter Nilsen.

– Du har heller ikke klart å grave frem noe som kan løse saken?

– Nei, dette er fortsatt en av de store, uløste krimsakene i Oslo. Og jeg har heller ikke funnet ut hvem den utrettelige politimannen var. Kanskje han fant noe til slutt, sier Nilsen.

Eller kanskje noen av Avisa Oslos lesere sitter på noen spor?

Du kan finne alt stoffet Nilsen har gravd frem om saken og lytte til podkasten om det uløste drapet her