Gå til sidens hovedinnhold

Nå er det ikke Oslos tur

HURDAL (AO) Det er nesten så man bare må beundre med hvilket overlegent skuldertrekk Arbeiderpartiet og Senterpartiets partiledere har gitt blaffen i de viktigste sakene i valgkampen for sine lokalpartier i Oslo i den nye regjeringsplattformen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Oslodebatten)

For mange velgere i Oslo var nedleggelsen av Ullevål sykehus en stor sak.

Samtlige partier i Oslo bystyre ønsker å bygge nytt sykehus på tomten, med unntak av et splittet Høyre.

For Oslo Sps førstekandidat Jan Bøhler var den i tillegg den aller største saken:

Gjennom valgkampen kunne du knapt bevege deg rundt i byen uten å se store plakater på busser og trikker og T-banevogner- og stasjoner som understreket hvilken sak som var viktigste grunn til å stemme på Bøhler. Det ble brukt millioner av kroner.

Tre dager før valget fastslo han at Sp ikke kunne sitte i en regjering som ikke var for fortsatt drift på Ullevål.

Jeg kjente på en viss spenning da jeg fikk stukket i hånden plattformen mens jeg satt på en kald og våt trebenk med utsikt til et Hurdal som badet i høstfarger.

Riktig nok har jeg hele tiden hatt svært liten tro på at Senterpartiet ville bruke av sin politiske kapital for å tvinge gjennom en reversering av stortingsvedtaket om å bygge nytt sykehus på Gaustad blant annet finansiert av salg av Ullevål-tomten til bolig- og eiendomsutviklere.

I tillegg kommer det at Ap på Stortinget støttet den borgerlige regjeringens forslag om å bygge på Gaustad og selge Ullevål.

Derfor var jeg ikke først og fremst spent på konklusjonen, men hvordan den nye regjeringen hadde omtalt den delikate saken i sin plattform, hvilke formuleringer de hadde brukt for å komme seg rundt den.

Fasit:

I dokumentet nevnes ikke Ullevål sykehus i det hele tatt!

I stedet kommer denne setningen:

«Sørge for at hele Groruddalens befolkning så raskt som mulig får lokalsykehustilbud ved Nye Aker sykehus og gjennomføre endringer i sykehusstruktur i Oslo i henhold til vedtatte planer».

Altså: «Nedleggelse av Ullevål sykehus» er oversatt til «gjennomføre endringer i sykehusstruktur i Oslo i henhold til vedtatte planer».

Man fristes nesten til å si at det er så arrogant at det er stilig.

Dette er den ene av to ganger Oslo (bortsett fra at Oslofjorden to ganger og Oslo Lufthavn Gardermoen en gang bemerkes) i det hele tatt nevnes i hele plattformen.

Den andre gangen er her:

«Nye statlige arbeidsplasser skal legges utenfor Oslo, med mindre helt åpenbare grunner tilsier noe annet. Veksten innenfor eksisterende statlige arbeidsplasser skal fordeles mer rettferdig mellom by og land».

Både Bøhler og Vedum reiste rundt i Oslo – vel, mest i Groruddalen – og sa at de kom til å stå på knallhardt for å få flyttet det nye hovedkvarteret til NRK fra Ensjø til Grorud stasjon. Selv holdt jeg på å le meg i hjel av dette tøvete forslaget som ikke hørte hjemme i virkelighetens verden, og ganske riktig:

Forslaget er ikke nevnt overhodet i plattformen, ikke engang indirekte.

Helt siden den såkalte Nærpolitireformen ble vedtatt, har Sp scoret høyt på målingene ved å være motstander av den. Kanskje var dette den viktigste saken bak partiets enorme fremgang.

Nå er det ikke mye igjen av dette kravet:

Til sammen skal det opprettes 20 nye tjenestesteder i hele Norge. Det er lite. Om dette vil få noe å si for Oslo, ved at vedtatt nedlagte politistasjoner, for eksempel på Stover, gjenopprettes? Det står det ingenting om.

Surprise, surprise!

En annen av Jan Bøhlers toppsaker er hans krav om en egen «dedikert gjeng-enhet» for Oslo i Kripos. Dette er muligens en god idé, men åpenbart ikke god nok til at det var plass til den i regjeringsplattformen.

I stedet står det at man skal opprette exit-programmer for gjengkriminelle, men det foreslo nylig også den avgående regjeringen.

Jeg tror det er sannsynlig at mange velgere i Oslo gjennomskuet at Bøhlers valgkamp var bygd på politisk bløff. Derfor fikk han kun 3,1 prosent og ble ikke gjenvalgt til Stortinget.

I vår bestemte landspartiet Arbeiderpartiet seg for å endre profil på partiet, truet av elendige meningsmålinger. Man måtte ta opp konkurransen med Senterpartiet i distriktene, og kanskje særlig i Nord-Norge. Halvering av fergepriser, nei til rusreform og en mer oljevennlig retorikk – og en neddemping av klimaprofilen.

Oslo Ap protesterte, men til ingen nytte.

«Nå er det vanlige folks tur», ble det offisielle slagordet, og en vesentlig del av underteksten var at vanlige folk i Norge stort sett ikke bor i Oslo.

I valgkampen opplevde jeg at Jonas Gahr Støre – fra Oslo – i minst mulig grad ville snakke om de store byene, og kanskje aller minst om Oslo.

Regjeringsplattformen er da også nesten kjemisk fri for ny og spennende bypolitikk.

Jeg synes Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Bragli Alstadheim kommer med en talende oppsummering her:

«Kontrasten kan kvantifiseres. Under overskriften «En bedre distriktspolitikk» er det 552 ord. Under overskriften «Bypolitikk» (det står ikke «En bedre bypolitikk») er det 188 ord».

Kapitlet «Bypolitikk» fyller under en halv A4-side og er velmenende men uforpliktende. Selv om man, slik tidligere lovet, tilbyr kommunene å øke det statlige bidraget fra dagens 66 prosent til 70 prosent «i store kollektivprosjekter i og rundt de store byene».

Så sent som i 2019 foreslo Sp å kutte hele 12 milliarder kroner i de såkalte byvekstavtalene – som er på hele 150 milliarder over 10 år – til de fire største byene, og overføre dem til distriktene.

Angrepet på byvekstavtalene er i virkeligheten et angrep på selve sentralnervesystemet i utviklingen av det moderne Oslo.

Du kan, knapt nok heller i teorien, ramme Oslo mer kirurgisk.

Men i vår hadde dette usedvanlig byfiendtlige forslaget i all stillhet forsvunnet både fra Sps partiprogram og deres merknader til Nasjonal Transportplan. Det var grunn til å puste lettet ut.

Men i valgkampen ble forslagene gjentatt, som om ingenting hadde skjedd, av Ola Borten Moe og Sandra Borch, begge høytaktuelle som statsråder i denne regjeringen. Denne uklarheten ryddet Trygve Slagsvold Vedum aldri opp i.

Derfor leste jeg den nye regjeringsplattformen for å bli beroliget.

Der står det riktignok en god del om både «bygdevekstavtaler» og «regionvekstavtaler», som åpenbart er nye, spennende innspill fra Sp.

Men de for Oslo nærmest livsviktige byvekstavtalene er altså ikke nevnt med ett ord i hele dokumentet.

Isolert sett betyr det at de fortsetter som før i denne omgang, men det hadde vært nyttig, gitt all den forvirring skapt av Sps folk i valgkampen, at den nye regjeringen var tydelig på dette punktet.

I valget for en måned siden i dag stemte kun drøye 26 prosent av Oslos innbyggere på de to partiene som fra torsdag klokken 12 utgjør Norges nye regjering.

Det var kanskje ikke så rart.

LES OGSÅ: Stilte Ullevål-ultimatum tre dager før valget: – Vil ikke ha noen rolle i regjeringssystemet

Kommentarer til denne saken