Ikke er det forankret i fotball. Ikke er det forankret i trehusbebyggelsen nedenfor. OBOS' planlagte boligprosjekt på historiske Sotahjørnet – stedet Vålerenga Fotball henter mye av sin mytiske kraft fra – framstår ekstremt malplassert.

I stedet for leken, innovativ arkitektur som opererer i synk med lokal byggeskikk, og ga hint om Sotahjørnets helt spesielle rolle som Vålerenga-supporteres hellige gral, velger altså OBOS å planlegge et boligkompleks i åtte etasjer med så lite identitet at det kunne like gjerne vært ført opp i Kuala Lumpur.

Det er trist å se at OBOS, eid av nær en halv million medlemmer, ikke fusjonerer arkitektonisk med hvor de selv kommer fra – småkårsfolks behov for et godt sted å bo – med hvor Vålerenga Fotball kommer fra – småkårsfolks identitetsbygging gjennom idrett og da særlig fotball.

Tenk hva arkitekter kunne ha kommet opp med av innovative forslag om prosjektet ikke først og fremst hadde vært forankret i regnearkets krav til avkastning?

Det planlagte prosjektet med 61 boliger, vil uansett hvor i verden det ble ført opp, helt sikkert bli en helt velfungerende bomaskin. Men i sin nåværende utforming vil det, hvis det lander på Sotahjørnet, kort og godt representere en skjending av et historisk sted.

Vålerenga ble lenge kalt «Laget fra Sotahjørnet». «Du kan like gjerne stikke en kniv gjennom meg. Det gjør ikke vondere», sa VIF-oppmann Helmuth Steffens da bygget, som hadde huset den legendariske kafeen Sotahjørnet, ble revet i 1958. Kafeen hadde fungert som klubbhus for Vålerengen Idrettsforening.

Klubben ble stiftet i et kassesnekkeri rett ved i 1913. Kiosken på Sotahjørnet står i dag (den vil faktisk bli spart i OBOS planforslag) igjen som et bitte lite mausoleum og vitner om hvilken sentral plass idretten hadde i den gamle arbeiderkulturen. Når Vålerenga Janitsjarkorps spiller Vålerengas nasjonalsang – Bjølsen Valsemølles «Vålerenga kjerke» – på Vålerenga Vertshus hvert år 17. mai, reiser alle seg, legger høyrehånda over hjertet og synger med av lungers fulle kraft. Hos mange triller tårene.

Jeg har med et lite avbrekk bodd på Vålerenga, Kampen og Ensjø siden 1992. Med erfaring fra mange andre steder i Oslo også, tror jeg ikke det finnes steder med så mye lokal identitet som i dette området i Oslo. De som bor på Vålerenga er stolte av hvor de kommer fra. For svært mange av dem er det utelukket å bo andre steder i byen.

Sotahjørnet representerer like mye «nasjonsbygging» for folk på Vålerenga som Eidsvollsbygningen gjør for nordmenn flest. Det er bare Vålerenga kirke som kan konkurrere med Sotahjørnet i symbolkraft

Hele konseptet med å utnytte tomta til boligbygging alene, er feil. Delvis vendt mot E6, med innkjøring til Vålerengatunnelen under seg, har området alle muligheter til å sende en kraftfull beskjed til alle på vei mot sentrum at «Her er Enga-land». Vendt mot Vålerenga er det jo helligbrøde at prosjektet ikke er i synk med den verneverdige småhusbebyggelsen nedenfor.

I en tid da arkitektur får en mer og mer sentral plass i å gjøre byer og områder mer attraktive, er det foreliggende alternativet for Sotahjørnet forstemmende. Ifølge sin egen programerklæring, har OBOS som mål «å utvikle byer og steder og å utøve samfunnsansvar».

Å gjennomføre prosjektet på Sotahjørnet, slik det nå foreligger, er det stikk motsatte av utvikling av steder. Her må du rett og slett snu, administrerende direktør i OBOS, Daniel K. Siraj!