– Jeg klikker i vinkel av denne type begrunnelse for hvorfor folk ikke får tjenester.
Det er ordene til Cato Brunvand Ellingsen (SV) etter å ha lest Bydel Groruds avslag om økt bistand til Thea Emilie Cornelliusen og hennes familie.
Avisa Oslo har før jul fokusert på tjenestetilbudet til barn med funksjonsnedsettelser. Det er store forskjeller i hvilke tilbud og tjenester familier i Oslo får. Mange får avslag på helt nødvendig bistand.
Thea Emilie Corneliussen har cerebral parese grad fem og epilepsi. Hun kan verken spise, sitte eller snakke uten hjelp, og trenger kontinuerlig bistand. Da familien ba om økt bistand i høst, fikk de blankt avslag.
Bydelen begrunnet avslaget med at «14-åringer trenger mye oppfølging fra sine foreldre i forhold til råd, veiledning og grensesetting ved ulike situasjoner. Det er heller ikke uvanlig at ungdommen trenger transport til ulike aktiviteter og at de må minnes/mases på i forhold til lekser og andre oppgaver».
- LES SAKEN OM THEA HER: Thea (14) kan ikke gå, spise eller snakke selv. Da familien ba om mer bistand, fikk de blankt avslag
Ellingsen er blant dem som lar seg provosere av avslaget.
– En helt søkt sammenligning
Ellingsen har skrevet en mastergrad hvor han undersøker denne typen avslag. Tallmaterialet hans viste at saksbehandlere ofte sammenlignet foreldre til svært pleietrengende barn, med «normalt fungerende barn».
– Å sammenligne barn med særskilte behov for bistand med «vanlig fungerende barn», og bruke omsorgsansvaret foreldre har som begrunnelse er vanlig. Men dette er veldig annerledes barn. De fleste foreldre må ikke stå opp flere ganger om natten for å snu 14-åringen sin, eller å mate dem med sonde. Det er en helt søkt sammenligning.
Ellingsen retter krass kritikk mot denne praksisen:
Dataen fra masteren hans er over fem år gammel, men Ellingsen sier at han får validert og bekreftet funnene både faglig og politisk. Svært ofte blir han kontaktet av foreldre med historier som ligner på den moren til Thea Emilie Corneliussen delte med Avisa Oslo.
– Det legger et urimelig press på foreldre å få beskjed om at «andre foreldre» klarer å ta vare på barna sine uten hjelp. Velferdsstaten påfører skam på de foreldrene som ber om hjelp til å ta vare på ungene sine, sier han.
Han mener det er et paradoks at det pekes på foreldrenes omsorgsansvar, og viser til Thea Emilies mor Linda som uttaler at hun gjerne skulle vært mamma også - «ikke bare» et hjelpeapparat.
– Paradokset er så stort: Dette er foreldre som ber om avlastning for å få en mulighet til å gi nettopp denne foreldreomsorgen som saksbehandlerne ber om, sier Ellingsen.
– Må klage igjen og igjen
– Vi har et system som er svært krevende og altfor lite fleksibelt. Vi ser at bydelene og kommunene gir avslag for å spare penger. Familier må klage igjen og igjen for å få hjelp.
I forbindelse med saken om Thea, skriver en pappa på Twitter:
«Jeg blir rett og slett dårlig av å lese dette. Vi har nå søkt om mer bistand og jeg veit at vi får avslag, for det får vi hver gang. Heldigvis har vi fått innvilget delvis etter hver klage. Dette skjer HVER gang. Har nettopp vært sykmeldt for utmattelse, og det skjer nok igjen.»
Historier som dette, får Ellingsen høre jevnlig:
– Politikere og saksbehandlere svarer alltid at det «bare er å klage». Det viser hvor lite forståelse man har for situasjonen til disse familiene. Det er ikke «bare å klage». Det er dødsslitsomt, sier han og legger til:
– Vi bør ha en nullvisjon når det kommer til klager.
Ellingsen har stilt helseminister Ingvild Kjerkol spørsmål om avslag på søknader om kommunale helse- og omsorgstjenester, hvor stor andel av disse som blir omgjort ved klage og hva som gjøres for at familier med barn med funksjonsnedsettelse får de tjenestene de trenger og har krav på for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier.
Kjerkhol trekker frem at regjeringen har foreslått 12,3 millioner kroner i tilskudd til teknologisk støtte, at det er innført en såkalt «barnekoordinator» og at ministeren har bevilget 6,2 millioner kroner i 2023 til å fortsette arbeidet med det kompetansehevende tiltaket «Mitt livs ABC». Også BPA-ordningen skal utrederes. Du kan lese ministeren svar her.
Ellingsen er ikke fornøyd med svaret fra ministeren:
– Ministeren nevner noen tiltak, men jeg opplever ikke at hun svarer på det som faktisk er spørsmålene: Hva skal man gjøre for at flere får tjenestene, og at de får dem lettere? sier han.
Vil ha et mer tillitsbasert system
Torsdag uttalte høyrepolitiker Hassan Nawaz til Avisa Oslo at saken til familien Corneliussen viser at bydelene ikke bør ha ansvar for tildeling og innvilging av BPA og andre tjenestetilbud. Han tok til orde for å flytte ansvaret over kommunalt – og på lengre sikt til et statlig nivå.
– Det fungerer jo åpenbart ikke med bydelene i dag, medgir Ellingsen.
Han tror likevel ikke løsningen er å flytte ansvaret «oppover».
– Idealet om likebehandling er fint, men det hjelper ikke hvis det betyr at alle får like dårlig hjelp. Jeg er er redd det fører til et firkantet byråkrati. Jeg mener systemet bør være tettere på folk, og tror de beste løsningene ligger lokalt. Det er mye viktigere å se på samarbeidet mellom systemet og folk, mener Ellingsen.
– Vi må få et mer tillit i systemet, og saksbehandlere som er døråpnere, ikke portvoktere.
Thea (14) kan ikke gå, spise eller snakke selv. Da familien ba om mer bistand, fikk de blankt avslag
Rolf døde underernært med åtte dype liggesår på sykehjem: – Råtnet bort i levende live
