Gå til sidens hovedinnhold

Jonas Gahr Støre kan bli en stor statsmann – eller en prygelknabe for kommunister og klimapartier på speed (hvis han er heldig)

Om en uke i dag kommer det mest sannsynlig til å bli avklart at Norges neste statsminister heter Jonas Gahr Støre (61) fra Ris i Oslo. Han kan selvsagt bli en betydelig statsmann i en stolt tradisjon. Eller en prygelknabe for kommunister og kompromissløse klimapolitikere.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis han er heldig.

Dette kan nemlig gå enda verre.

Det fremstår som lite trolig ut fra all den informasjonen vi har nå, men det er faktisk mulig at det samme skjer i år som for fire år siden, at hele det rødgrønne flertallet rakner helt i innspurten av valgkampen.

I tilfelle er det verste og mest utrolige valgnederlaget i Aps historie et faktum, og dagens ubehag i Ap ved tanken på måtte å styre landet på Rødt og MDGs nåde vil fremstå som himmelrike.

Vil vi som bor i Oslo merke noen forskjell hvis Støre erstatter en statsminister fra Bergen?

Ja, det vil vi nok, men neppe fordi Støre er fra Oslo.

Det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har vært over gjennomsnittet fascinert av Jonas Gahr Støre siden jeg første gang så ham på NRK TV i 1987.

Han var 27 år gammel, og det tok meg, som var 20, i underkant av fem sekunder å forstå at her hadde vi å gjøre med en begavelse helt utenom det vanlige, og at vi kom til å høre mye fra ham i fremtiden.

St. Louis, Missouri, USA våren 2014:

Jeg befinner meg merkelig nok i en middag på en restaurant downtown, invitert av ledelsen i det internasjonale konsernet Monsanto.

Til bords har jeg fått en meget stram og tilsynelatende også streng dame fra Paris. Ulastelig antrukket, generelt elegant og med en intellektuell og journalistisk selvsikkerhet jeg til da bare hadde sett på (fransk) film. Hun var sjefen for det store Washington-kontoret til Frankrikes største og viktigste avis, Le Monde. Dette var en dame som var på fornavn med senatorene i den amerikanske Kongressen. Verken før eller senere har jeg møtt en person som eide verden på mer selvfølgelig vis.

Jeg er på svært så trygg grunn hvis jeg sier at hun behandlet meg som luft. Hun snakket kun til de viktige rundt bordet.

Det var helt greit.

Det siste jeg trengte var å bli ydmyket av en verdenskvinne. Så jeg forsøkte å gjøre meg så uinteressant som mulig, noe som faller meg lett.

Etter et par timer i behagelig usynlighet, skvatt jeg til da hun for første gang vendte seg i min retning, og spurte brått og kontant:

– Hvordan går det med Jonas?

– Jonas? svarte jeg, fortumlet.

– Jonas Gahr Støre, hvordan går det med ham? spør hun utålmodig.

– Eh, jeg vil vel tro at det går bra, sånn i det store og det hele, stotret jeg fram. (Jeg var VGs korrespondent på tredje året, og hadde ikke snakket med Jonas på et par år).

Hun er ikke imponert over svaret.

På dette tidspunktet er det en drøy måned til Støre skal velges til leder i Ap, etter at Jens Stoltenberg overraskende er blitt headhuntet til Nato.

– Kjenner du Jonas? drister jeg meg til å spørre.

– Ja, vi gikk i samme klasse i fire år på Institut d'études politiques de Paris fra 1981 til 1985, sier hun. (Så vidt jeg husker var det bare 10 personer i hver klasse, så nåløyet var trangt).

Ennå var det uklart for meg om denne fryktinngytende kvinnen har sansen for Jonas, eller om de var dødsfiender under studiene ved et av verdens mest prestisjefylte universiteter, så jeg spør, igjen nølende:

– Hvordan var han?

– Absolutely brilliant!

Jeg puster lettet ut. Som enslig nordmann ved et bord ved porten til Det ville vesten vil man ikke ha hele République française på nakken.

Hun tilføyer:

– Han var beste elev i alle fag i hvert av de fire årene.

Etter dette kommer det mellom linjene fram at Norge er et land hun synes er rart.

Det skinner gjennom at den manglende respekten for Furet værbitt her oppe i steinrøysa nok hovedsakelig skyldes at vi ikke hadde gjort studiekameraten hennes til statsminister på livstid, for lengst.

Hver gang jeg har møtt Støre etter dette, eller sett ham i mediene, har jeg tenkt på dette besynderlige møtet hans franske beundrer ute på det amerikanske bondelandet.

Og jeg har tenkt:

Er vi nordmenn så trege og trauste at vi ikke gjenkjenner en verdensbegavelse selv når han står og hopper rett foran oss?


Jonas Gahr Støre gjorde det sterkt allerede før han var født.

Morfaren, Johannes Gahr, tok på 1930-tallet over den betydelige Oslo-industribedriften Jøtul. Det er i det alt vesentlige salget av Jøtul i 1977 til Norcem som gjorde gamle Gahrs talentfulle barnebarn til Norges nest rikeste politiker i dag. Farfaren, Jonas Henry Støre, var direktør i Norsk Sprængstofindustri. Faren, Ulf Jonas Støre, var skipsmegler.

Formelt sett har Norge aldri hatt en bedre kvalifisert statsminister enn Jonas Gahr Støre.

CV-en hans er ekstrem lesning.

For å ta det grøvste:

Selvsagt ble han russeformann på Berg videregående skole på Oslo vest.

Han tok Sjøkrigsskolen, og tjenestegjorde som befal.

Ble statsviter ved det absolutte toppuniversitet i Frankrike.

Var forsker ved verdens trolig mest prestisjetunge universitet, Harvard, ble tatt opp som doktorgradsstudent ved fornemme London School Of Economics (men hoppet av etter to uker fordi han ikke ville satse på en akademisk karriere), så forsker ved Handelshøyskolen BI, deretter spesialrådgiver og senere ekspedisjonssjef for Internasjonal avdeling ved Statsministerens kontor (SMK) (der han deltok på innsiden i medlemskapsforhandlingene med EU før folkeavstemningen i 1994) og så håndplukket av sin gamle sjef Gro Harlem Brundtland, til å bli hennes stabssjef, da hun var generaldirektør i Verdens helseorganisasjon.

Da Jens Stoltenberg dannet sin første regjering i 2000, rappet han Støre fra Gro i Genève og plasserte ham som sin stabssjef på SMK. Etter valgtapet i 2001, gikk Støre ikke tilbake til embetsverket, og ble heller ikke værende i politikken, men var arbeidende styreleder i analyseselskapet Econ før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors i 2003.

Etter de rødgrønnes valgseier i 2005, var han selvskreven som utenriksminister i Stoltenberg II, og i 2012 flyttet Stoltenberg ham til Helsedepartementet, for å gi ham større bredde og slik forberede ham på å ta over. Året før hadde Stoltenberg egenhendig ryddet en plass i sentralstyret til ham.

Som utenriksminister ble han Norges mest populære politiker, og i VG kalte vi ham gjerne Super-Jonas i titler uten å rødme. Sjelden har en mann gått mer i ett med oppgaven.

Det rødgrønne valgnederlaget i 2013 gjorde radarparet Stoltenberg og Støre til noe så prosaisk som alminnelige stortingspolitikere i opposisjon til Erna Solbergs nye borgerlige regjering.

Et halvt år senere var Stoltenberg på vei til Brussel og Nato.

Ap trengte ny leder, og valgte Jonas Gahr Støre – til tross for at han var rik, fra borgerskapet på Oslo vest, hadde stemt Høyre på 1980-tallet og ikke fant det verdt å melde seg inn i Ap før han var 36 år.

Støre måtte aldri ta makten i Ap i 2014, han fikk den.

På et sølvfat.

I 2015 tok Støre en politisk beslutning som jeg tror vil bli stående som hans mest skjebnesvangre noensinne.

Han sa ja til å få Trond Giske som sin nestleder.

– Det eneste jeg har å utsette på Jonas, er at han tror for godt om folk. Han tror ikke ubegrenset for godt om folk, han tror sånn cirka 11 prosent for godt om folk, sa en som kjenner Støre godt til meg en gang mens Støre strålte som utenriksminister.

Jens Stoltenberg hadde riktig nok Giske som statsråd i begge sine regjeringer, sågar i tre forskjellige departementer, og Giske satt i sentralstyret, men han slapp aldri Giske inn i det aller helligste, partiledelsen. Der gikk grensen.


Til å begynne med gikk det knallbra for den nye partilederen, i hvert fall når det gjaldt oppslutning. Det ble målinger på over 40 prosent, og lenge lå snittet like under. Kommunevalget i 2015 gikk meget godt, 33 prosent nasjonalt, 32 prosent og største parti i Oslo, der Raymond Johansen ble første byrådsleder fra Ap på 18 år.

Selv slet jeg litt med å forstå hvorfor Støres suksess var så stor i denne perioden.

I begynnelsen kunne han nyte hvetebrødsdager der han svevde fint på gammel popularitet og et vinnende vesen.

Det skjedde imidlertid ikke all verdens politisk. I Stortinget fremsto Aps gruppe temmelig pregløs. Dessuten gjorde den borgerlige regjeringen så mye rart på egen hånd.

Jeg fikk ikke øye på Støres politiske prosjekt – hvor ville han ta Ap – og Norge?

Og ingen hadde inntrykk av at de fire i partiledelsen jobbet godt sammen (hvor elendig forholdet mellom dem var er dokumentert detaljert i den glimrende boken «Alle skal ned», forfattet av TV2s Lars Joakim Skarvøy og Dagens Næringslivs Marie Melgård).

Men våren 2017 begynte det å røyne på for Støre og det rødgrønne flertallet på målingene.

Nå begynte det å synes at Støre og Ap ikke hadde brukt tiden til å utvikle ny og interessant politikk, men i stedet hadde tenkt å seile behagelig inn til seier på den borgerlige regjeringens upopularitet og den økonomiske nedturen etter fallet i oljeprisene på denne tiden.

Støre fremsto mer som en dyktig og solid embetsmann og diplomat og internasjonal spiller, enn en nitty gritty dirt politiker i Norge.

Utrolig nok går det an, uten å holde jugekors, å si at valget i 2017 til slutt ble avgjort på Ensjø.

Uten å fortelle det til noen i eget parti, heller ikke de andre i partiledelsen, hadde han i 2011 gått sammen med blant andre Høyres største donor, milliardær Stein Erik Hagen og milliardær og eiendomsinvestor Erik Bøhler (han er Jan Bøhlers fetter) og Midelfart-familien om et eiendomsprosjekt på Ensjø. Familieselskapet Femstøs andel var tre prosent.

Våren 2017 avslørte Dagbladet at det var uryddige forhold på byggeplassen, tvilsomme arbeidskontrakter og manglende tariffavtaler – og etter å ha forsvart investeringen i to uker ville han nå selge andelen.

Til å gjennomføre salget benyttet han sin gode venn Knut Brundtland – administrerende direktør i ABG Sundal Collier og en viss tidligere statsministers eldste sønn. Det endte med at Stein Erik Hagen og de andre investorene kjøpte Støres andeler for en meget hyggelig pris.

Selv om jeg har skrevet om avsløringene rundt Støres økonomi i 2017 mange ganger i VG, har jeg fortsatt problemer med å tro på det jeg skriver mens jeg skriver det, selv om jeg vet at det er sant.

Hvordan er det mulig å være statsministerkandidat og partileder i Norges største parti og med en CV i den absolutte verdensklasse – og samtidig være så ufattelig, ubegripelig naiv?

Allerede i løpet av valgnatten 2017 begynte ting å komme i bevegelse. Mens partilederen lå svimeslått i bakken etter å ha tapt alt så forsmedelig, på målstreken, og Ap kollektivt gikk i depressiv koma, var det én mann som var frisk som en fisk, som hoppet og spratt og aldri hadde sett mindre utslått ut.

Trond Giske vil nok til sin døende dag hevde at han ikke var på partilederjakt fra og med valgnatten denne høsten. Og jeg kan ikke granske Giskes hjerte og nyre nok til å påstå at han ikke snakker sant.

Det er heller ikke avgjørende. Det avgjørende er at både Giskes tilhengere og motstandere trodde og la til grunn at trønderen jaktet på Støres skalp, og at de handlet ut fra denne forutsetningen. Begge sider merket seg også at Giske selv ikke gjorde noe for å dempe inntrykket av at han og hans folk var på partilederjakt, snarere tvert imot.

Én mann nektet å imidlertid å tro at noen kunne være ute etter å avsette ham, til tross for at en lang rekke personer oppsøkte hans kontor og sa rett ut at Giske jobbet for å fjerne ham.

I 2017 sto Marianne Marthinsen på andreplass på Oslo Aps liste, bak Støre. Marthinsens stjerne hadde vært stigende både internt i partiet og ute blant folk, og samfunnsøkonomen var blitt skikkelig varm i trøya som Aps finanspolitiske talsperson på Stortinget.

Rett etter valget gikk Giske til Støre og sa at han ville ha Marthinsens posisjon.

Uten å konferere med noen andre, heller ikke den andre og formelt likestilte nestleder Hadia Tajik, sa Støre ja til forslaget. På tomannshånd. Dette til tross for at Aps gruppe har klare formelle prosedyrer for hvordan konstitueringen av en nyvalgt stortingsgruppe skal skje, og at dette var en helt åpenlys kortslutning av hele prosessen.

Et usedvanlig rått maktgrep, selv til Ap å være.

Og som mange tolket som et bevis på at den reelle lederen i Ap allerede nå het Trond Giske.

Utad fremsto dette som en strid om hvem som skulle være finanspolitisk talsperson i Ap. En slik strid hadde Giske vunnet lett siden han var nestleder også hvis prosedyrene var blitt fulgt. Men nettopp det å demonstrativt tvinge gjennom viljen sin ved å gi blaffen i alle regler og formaliteter med et smil om munnen satte folk helt ut. Det var en ny sheriff i byen.

Jeg husker stemningen i den såkalte Ap-gangen i tredje etasje på Stortinget denne høsten, den lignet ikke på noe jeg hadde opplevd før, det var sorg og krig og eksistensiell angst i en vill cocktail, og hvor var Støre?

Marianne Marthinsen ble fly forbannet. Og hun var ikke alene i stortingsgruppen. Alle de som støttet Støre over Giske var forbannet, ikke minst blant mange av de ansatte rådgiverne i stortingsgruppen.

Støre lot det likevel skje. Ingen av hans støttespillere forsto hvorfor. Marthinsens to politiske rådgivere Maria Schumacher Walberg og Harald Jacobsen sa opp jobbene sine i protest. De ville ikke jobbe én time under Giske. Senere på høsten kom det en intern arbeidsmiljøundersøkelse som slaktet Giskes lederstil – han var valgkampsjef – totalt.

Det stoppet ikke der. Støre aksepterte også at stortingsgruppens nestor, Martin Kolberg, ble ydmyket av Giske. Degraderingen av Kolberg var nok et internt bevis på at Støre hadde abdisert. Kolberg ville ha støttet Støre i en maktkamp mot Giske. Og Kolberg var ikke den eneste.

Gjennom hele denne høsten vokste det blant Støres tilhengere i Aps sentrale miljø frem et inntrykk av at Støre enten sto på Giskes side i hans forsøk på å erstatte ham selv, eller at Støre rett og slett ikke fattet bæret av hva som foregikk rundt ham. Ingen av alternativene var en kompliment til Støre.

Så kom me too. Varsler fra kvinner som mente seg seksuelt trakassert av Giske nådde stortingsgruppe og partikontoret på Youngstorget. Igjen forholdt Støre seg passiv, i hvert fall mente hans støttespillere det.

Til slutt, etter en bråte varsler og massivt internt press over uker, svingte Støre øksa – og Trond Giske måtte gå av som nestleder på Støres ordre, på samme måte som han hadde kommet til vervet som en følge av Støres velsignelse.

De neste tre årene har nesten uten unntak vært vonde og vanskelige for Støre. Giske-saken gjorde at han «mistet garderoben», som vi sier om fotballtrenere som mister tillit hos spillerne sine. Marianne Marthinsen endte opp med å si et høylytt nei til gjenvalg på Stortinget. Hun var ikke alene om å gjøre dette. Tapet av Marthinsen er en elendig attest på Støres lederskap, mener flere av dem som sier at de sto på Støres side i maktkampen hele tiden.

Jeg må si at jeg har lurt ganske mye på hva som har vært drivkraften til Støre i denne mørke perioden.

Og jeg har lurt enda mer på hvem han egentlig er, hva er kjernen i politikeren Jonas Gahr Støre?

Det har hendt, ganske ofte, at jeg har tenkt, men aldri ville ha funnet på å skrive:

Stoler han på – og lytter han til – først og fremst de i sitt eget parti som vil ta livet av ham?

Jeg har ikke klart å svare godt på dette spørsmålet.

Og jeg har tenkt at det hadde vært interessant å diskutere dette med hans gamle studievenninne fra Paris nå i 2021.

Så sent som i vinter stilte mange i Arbeiderpartiet spørsmål ved om Jonas Gahr Støre var den rette mannen til å lede dem i valgkampen som nå nærmer seg slutten. I januar var situasjonen kritisk. Meningsmålingene pekte atter en gang nedover, noen av dem krøp under 20-tallet. Senterpartiet var større enn Ap på flere. Oslos byrådsleder Raymond Johansen ble kastet fram som et alternativ til Støre som partileder.

Men på senvinteren skjedde det noe internt i partiet, det kom fra grunnplanet og tilsynelatende av seg selv:

Ap sluttet rekkene bak Støre.

Vil vi som bor i Oslo merke noen forskjell hvis Støre fra Ris erstatter en statsminister fra Bergen? spurte jeg innledningsvis.

I vinter måtte Ap velge strategi foran stortingsvalget 13. september.

Noe måtte skje.

Ap blødde velgere i distriktene, særlig i Nord-Norge og i Innlandet, i hundretusentall. Ap hadde støttet regjeringens sentraliseringsreform i politiet i Stortinget. Ap var under konstant ild fra Sp for dette og annen politikk Sp stemplet som «sentralisering» (et kodeord for «å gi makt til Oslo, på bekostning av resten av landet»).

Skulle Ap nå sette alle kluter til for å gjenvinne tilliten i distriktene?

Eller skulle Ap i større grad enn før finpusse sin profil for å gjøre seg attraktive i storbyene og i områder der de fleste nordmann tross alt bor, for eksempel i Oslo?

Eller skulle partiet velge et kompromiss – by og land, hand i hand?

Som leder valgte Jonas Gahr Støre det første.

Stikk i strid med anbefalingene – og advarslene – han mottok internt fra Raymond Johansen og resten av Oslo Ap. Han hørte i stedet på rådene han fikk fra distriktenes talspersoner i partiet.

Derfor ble en av vårens store profilsaker halvering av fergeprisene langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge.

Og da det ble klart at jo lenger folk bodde unna Oslo, jo mer var de motstandere av rusreform, så snudde Støre seg mot rusreformen og sørget for å stoppe at den ble vedtatt i Stortinget.

Det ble et historisk ja til å bygge Nord-Norge-banen (noe som aldri vil skje).

Reversering av kommune- og fylkessammenslåinger.

Ap sentralt ville, i motsetning til Oslo Ap, ikke gjøre klima og miljø til viktigste sak i valgkampen. En konsekvent påpekning av at man absolutt ikke vil ha noe samarbeid nasjonalt med MDG, og absolutt ikke ville sitte i regjering med dem, et parti som ved to valg har vært helt nødvendig holde Ap og Raymond Johansen ved makten i Oslo. Eksemplene er flere.

Om Oslo og det sentrale østlandsområdet har det i det hele tatt vært stille fra Støre i denne valgkampen.

Da Avisa Oslo, rundhåndet vil jeg si, på ettersommeren tilbød førstekandidat Støre et stort intervju med arbeidstittelen «Dette vil det bety for Oslo at jeg blir statsminister» var det lav tenning i Støres leir. Etter noen uker fikk vi et kvarters møte en lørdag formiddag ute på stand.

Jeg juger hvis jeg sier at jeg husker noe politisk fra dette intervjuet med Støre, og det er ikke vår utmerkede reporters skyld.

For et halvt år siden tydet det meste på at sentralisering, distriktspolitikk og konflikten mellom sentrum og periferi skulle dominere årets valgkamp.

Slik har det ikke gått. Som kollega Lars Nehru Sand i NRK påpeker i en kommentar i dag: «Bygda har brølt, men det er skriket fra storbyene som endrer norsk politikk mest». Sand viser til at snittet av meningsmålingene gir MDG, SV og Rødt 22 flere mandater enn i 2017, mens Sp bare vinner to nye mandater.

Har Aps strategi om å legge seg flate for brølet fra distriktene mislyktes?

Misforsto statsministerkandidat Jonas Gahr Støre det norske folk?

Og feiltolket byen han er født og oppvokst i?

(Jeg vil ikke utelukke at Støres distriktsstrategi i noen grad har lyktes, ved at Ap ser ut til å ha vunnet tilbake mange velgere som hadde forlatt dem til fordel for Sp).

Kun valgresultatet kan gi svaret, men det ser ikke lovende ut. I innspurten er det få, om noen tegn, til at Ap vokser. Snittet hos Poll of polls er på 23,3 prosent, tydelig ned fra 27,4 prosent i 2017, som Ap selv mente var et skandaløst elendig resultat.

At Ap ifølge målingene fortsatt ligger an til å få statsministeren, skyldes utelukkende fremgangen til de andre partiene på rødgrønn side.

Jeg liker Jonas Gahr Støre. Han er vennlig og hyggelig. Han har uvanlig sterke egenskaper og store kunnskaper. Han er mindre sleip og kynisk enn gjennomsnittet blant politikere. Landet vil ikke være i utrygge hender hvis han får oppfylt drømmen om å gå ut på Slottsplassen foran sin nye regjering i oktober en gang.

Men som politisk leder er og blir han et mysterium av de sjeldne.

Kommentarer til denne saken