Gå til sidens hovedinnhold

Jeg tror på fremtidens arkitektur

Arkitekturopprøret har løftet frem er svært viktig debatt, men har samtidig skapt unødvendig steile fronter mellom seg selv og arkitektene. For de har flere felles interesser og felles fiender med arkitektene enn de selv tror.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arkitekturopprøret har blitt en stemme for alle «vanlige folk» som ikke er fornøyd med store nye boligprosjekter og annen moderne arkitektur. De ønsker mer fokus på å lage vakre bygg, menneskelig byplanlegging og sterkere involvering og regulering fra det offentlige. De kritiserer utbyggere, politikere og arkitektene for å ikke bry seg om hva folk flest har mest lyst på.

Og ikke minst, de legger ut masse bilder av «moderne» arkitektur på Instagram og ler seg skakk over at noen kan synes det er fint.

Arkitekter og byplanleggere på sin side ønsker også et arkitekturopprør. De er lei av at utbyggere sitter med all makt i nye boligprosjekter og føler seg maktesløse ovenfor dem. De ønsker mer fokus på å lage vakre bygg, menneskelig byplanlegging og sterkere involvering og regulering fra det offentlige.

Og ja, det er akkurat samme setning som jeg skrev i forrige avsnitt fordi de ønsker faktisk det samme, men de bruker bare forskjellige ord.

Løsningene arkitektene og arkitekturopprøret foreslår er også nesten like: Mer regulering, sosial boligbygging, sterkere retningslinjer fra kommune og stat. Arkitektene vil heller ikke bo i nye boliger.

Den store uenigheten ligger i at de fleste arkitekter liker god modernistisk arkitektur, mens arkitekturopprøret liker klassisk stilart. Arkitekturopprøret hevder hardnakket at forskning har bevist at klassisk stilart er likt av flest og at den trigger positive psykiske og fysiske reaksjoner hos mennesker.

Moderne arkitektur er på sin side stressende og mislikt av folk flest.

Les også

Fordummer boligdebatten

Jeg har lest igjennom mye av forskningen arkitekturopprøret viser til. Det som de siterer oftest er «80 prosent av folk liker klassisk stil best», og er basert på spørreundersøkelser av typen «Hvilken bygning liker du best?» stilt til amerikanere og briter. I en tysk undersøkelse som de også henviser til så liker 80 % klassisk stil, men hele 69 % av tyskere liker etterkrigsmodernisme.

Dette er stilarten som får mest gjennomgå på arkitekturopprørets instagramside.

Den litt mer interessante forskningen arkitekturopprøret henviser til ser på psykiske og fysiske reaksjoner på ulike formmessige egenskaper. Det er egenskaper som symmetri, variasjon og farger som utløser positive psykiske og fysiske responser hos oss. En spesielt interessant studie undersøkte menneskers preferanse for «levende» arkitektur.

En del av eksemplene forskerne har brukt i undersøkelsene er klassiske og moderne opp mot hverandre, men ingen av forskerne setter to streker under svaret på at klassisk arkitektur er den eneste mulige måten å imøtekomme våre behov.

Les også

En konservativ folkebevegelse? Arkitekturopprørets oppgjør med beskyldningene

Så litt norsk arkitekturhistorie jeg lærte på universitetet: Vår moderne mellom- og etterkrigsarkitektur ble kritisert internasjonalt for deres pastellfarger. Vi nordmenn ønsket simpelthen litt mer positivitet etter to verdenskriger og turte å kombinere det med streng modernisme, mens europeerne mente vi hadde misforstått alt sammen.

I dag blir norske samtidsarkitekter hyllet internasjonalt for sin bruk av treverk og forsiktige inngrep i naturen. Dette er en særegen norsk stilart, og hvem burde ikke være bedre skikket til å skape arkitektur som oppleves som «levende» og nært naturen som imøtekommer våre psykofysiske behov?

Det at vi ofte syns at store, nye boligområder er «stygge» et resultat av manglende føringer fra det offentlige i byplanlegging, tiår med deregulering av byggeforskriften og uniform arkitektutdannelse. Dette er for mye stoff til et leserinnlegg, men her litt tall fra SSB for å tydeliggjøre for store endringer som har skjedd de siste tiårene:

Boligprisindeksen steg med 300 prosent fra 1993 til 2009. På samme tid steg prisen for å bygge boliger med 50 prosent og det inkluderer honorar til arkitekter, ingeniører, håndverkere, infrastruktur, materialkostnader med mer.

Fra 2015 til 2020 har boligprisene ytterligere steget med 30 prosent og boligbyggeprisene steget med bare 15 prosent.

Jeg oppfordrer arkitekturopprøret til å dempe kritikken mot arkitektene. For det meste har arkitektene ikke vært arrogante i tilsvar mot dere, de har belyst viktige årsaker for hvorfor vi har endt opp i den situasjonen vi har kommet til i dag. Dere finner ikke en eneste arkitekt som med viten og vilje ønsker å bygge «stressende» arkitektur, men dere finner ekstremt mange som vil være nyskapende.

Les også

Arkitekturopprøret om kritikken: – Vitner om arroganse

Og hvis arkitektene klarer å tegne nye bygg som imøtekommer våre behov, som ikke er i klassisk stil, er det ikke god arkitektur allikevel?

Alliér dere heller sammen med arkitektene for en ny sosial boligpolitikk, og kjemp mot stadig deregulering av byggeforskriftene fra høyresiden og utbyggernes lobbyister. For dem som faktisk er skyld i at dagens boligprosjekter er så umenneskelig er ikke arkitektene, det er de kommersielle utbyggerne.

Kan vi klare å trekke på det norske arkitekter er innmari gode på, sammen med funn fra forskning, inn i store boligprosjekter? Forvandle eksisterende eller skape nye bydeler i Oslo som er fullt av treverk, liv, lys, farger, beplantning, variasjon og utsmykning, en slags urban norsk urskog?

Ja, tror jeg! Jeg er en fremtidsoptimist og tror på arkitektenes innovative evner. Hvis det offentlige gir de rette premissene kan dagens og fremtidens arkitekter skape enda bedre arkitektur enn vi har sett tidligere, selv for dem som syns alt var bedre før.

Kommentarer til denne saken