Gå til sidens hovedinnhold

«It's Friday I'm In Love» – død over meteren og leve klemmingen!

Etter å ha levd 561 dager i et slags ingenmannsland skal vi igjen bli frie mennesker her i byen, det var ikke en dag for tidlig!

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Statsminister Erna Solbergs pressekonferanse klokken 12.30 fredag 24.09.21 er allerede historisk, og det gjorde faktisk ingenting at seansen etter hvert utviklet seg til å bli en smule sentimental:

Faenskapet er – i de store og det hele – over nå!

Erna og Bent klemte hverandre – og et øyeblikk så det som om de hadde glemt at de akkurat hadde tapt valget.

Selv om vi egentlig visste hva som skulle komme, og i hvert fall har ant det noen dager, gikk jubelen gjennom redaksjonslokalene her i Avisa Oslo denne fredagen. Så begynte meldingene å strømme inn i innboksene fra familie og venner, på sms og Messenger og alle andre kanaler vi har for mellommenneskelig sameksistens i vår tid. Sosiale medier renner over av gledesmeldinger.

Kolleger spør: Betyr dette at jeg kan gå ut på klubb og danse meg svett i helgen?

Bør det sprettes champagne klokken 16.00 i morgen lørdag, for markere det eksakte tidspunktet?

Det oppsto debatter.

En eufori sprer seg over byen. Og over landet.

– Slitsomt å stå i barkø igjen, minner eldstemann i den yngre generasjon i familien ironisk om.

Selv kjente jeg på et merkelig sterkt behov for å høre den tåpelige poplåten «Friday I'm In Love» med The Cure, flere ganger til og med. Det sier litt.

For det er år og dag siden en fredag, ukens beste dag, er en like bra fredag som i dag.

På onsdag var jeg ute for å høre livemusikk. Min gode venn Luke Elliot med fullt band på Rockefeller. Musikalsk var det et fyrverkeri av en aften. Men det var bare lov til å slippe inn 230 publikummere av gangen, så kvelden måtte splittes i to konserter og likevel var det utsolgt. Det var altfor god plass der inne. Det var ikke lov til å stå, alle måtte sitte ved tildelte bord, å gå i baren var strengt forbudt, vi levde fortsatt i et slags bur.

Erna Solberg spurte seg selv om tingene vil bli akkurat som før pandemien, når tilværelsen nå blir normal igjen.

Hun greide ikke å svare et ubetinget ja.

Nei, det vet vi ikke. Men kanskje det blir bedre?

For min del, som synes Oslos kulturliv (og ikke minst internasjonalt unike konserttilbud) er byens smykkesten, har det helt eller delvise fraværet av kino, klubbmusikk, kunst og alle andre felles møteplasser vært et, om mulig, enda større savn enn jeg ville ha trodd på forhånd.

Nå er unntakstilstanden over. Derfor må vi begynne å bruke byen igjen, slik at Oslos enestående kultur- og uteliv kan fortsette å gi innbyggerne et minst like meningsfullt sosialt liv som før.

Helseminister Bent Høie tok fram en tommestokk, for å illustrere «meteren», men ville ikke kaste den, fordi vi kan få bruk for den igjen.

Selv er jeg mer enn klar til å erklære meteren for død.

Jeg har noen kamerater som har likt å kokettere med at det de har savnet minst under pandemien, er klemmingen. Særlig mellom menn. De håper den ikke kommer tilbake igjen.

Jeg er helt uenig. Jeg håper klemmingen kommer tilbake, og at den faktisk økes.

Det er ikke det intime ved klemming jeg har savnet, men det sivilisatoriske ved den sosiale ordningen.

For øvrig, gratulerer, Oslo – og vel blåst!

Kommentarer til denne saken