Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så, her sitter jeg. Du kjenner meg ikke, vet ikke hva slags farge jeg har på øynene, eller at jeg holder på å flytte. Men jeg kjenner på et vis deg. Du som ligger i sengen og trekker livets siste pust. Jeg vet hva du har jobbet med, hvor mange søsken du har og at du synes det er ubehagelig med mannlige pleiere.
Jeg vet hvor du har vondt, og jeg vet du blir redd for å falle ut av sengen hvis jeg snur på deg. Jeg holder deg i hånden mens jeg spiller musikk for deg, for dine pårørende rekker ikke frem i tide.
Ingen fortjener å dø alene.
Her ligger du med en fremmed som analyserer ansiktet ditt. «Har hun smerter nå?» tenker jeg, mens jeg stryker deg over håret. For ingen fortjener å dø med smerter.
Du ser så fredelig ut, så jeg vil ikke forstyrre deg. Innimellom kremter du og jeg lurer på om jeg skal fjerne slim fra munnen din, eller om det vil forstyrre freden.
Denne delen av jobben gir meg en følelse av stillstand. Her er det ingenting som haster og jeg har allerede valgt at jeg prioriterer deg, for ingen fortjener å dø alene.
Så her sitter jeg.
Jeg hadde ikke sittet her hvis jeg ikke hadde hatt kollegaer til å gjøre den delen av jobben som jeg nedprioriterer.
Mangel på sykepleiere vil i fremtiden ikke la meg prioritere deg. Jeg vil ikke vite det i det sekundet du har smerter, eller om du trenger at jeg fjerner slimet i munnen din - så hjelp meg og hjelpe deg den dagen dine pårørende ikke rekker frem i tide.
For ingen fortjener å dø alene.
Innlegget ble først publisert på LinkedIn er er gjengitt med Gundersens tillatelse.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Jenny Skavlan oppmuntrer. Grønne aktivister ekskluderer.

Maria Mena: Å få plass hos psykiater redder livet mitt, men jeg sitter med verdens bitreste smak i kjeften.

Det dårlige ryktet var ufortjent
