Iman (24) og Amina (35) er hijabis: – Det er ikke bare å slenge et tøystykke over hodet og gå ut døra

– Det høres jo veldig lett ut å «bare ta på seg hijaben», men det er ikke bare å slenge et tøystykke over hodet og gå ut døra, ler Iman Meskini (24).

Hijab refererer til normer innen muslimsk tro. Det arabiske ordet hijab kommer av hajaba, «å skjule, gjemme». Begrepet brukes både om skaut for muslimske kvinner og fellesbetegnelse for tildekkende muslimsk påkledning for kvinner og menn.

Iman Meskini (24) og Amina Louragli (35) er to av mange unge kvinner i Oslo som dekker hår og hals, etter muslimske normer. De er hijabis. Nå forteller de om hverdagen som hijabis: Om å bli beglodd, føle seg sterk – og om bad hijab-dager og å kombinere mote og tro.

Iman (24) ble hijabkjendis: – Jeg tok med meg min egen stil inn i Skam

– Det er en form for felles forståelse for at man skal dekke alt unntatt ansikt og hender, men det varierer hvordan man praktiserer det. Man har ulike trender, kulturer og preferanser. Jeg trives veldig med det mange tenker at er en konservativ stil, forteller Iman.

Med det mener hun at man dekker alt unntatt hender. Det betyr ikke at hun ikke eksperimenterer med ulike farger og stoff, men hun vil ikke at dette skal gå på akkord med troen. På bordet foran henne ligger sjal i ulike farger og kvaliteter; krepp, chiffon, polyester, sort, hvitt, rosa. Iman har nærmere 40 ulike hijaber.

– Hvis man skal være litt overfladisk, så vil jeg si at hijaben ofte adder en touch til antrekket, litt som et smykke, sier Iman og smiler.

I serien Skam, spilte Iman rollen som Sana. Det var første gang en hijabkledd kvinne spilte en fremtredende rolle i en norsk dramaserie, og hijaben fikk mye oppmerksomhet. «Sanastilen» har senere blitt et begrep blant tv-tittende hijabis.

– I TV-produksjoner har man jo gjerne hårstylister, men det er ikke så mange hijabstylister. Jeg tok med meg mye av min egen stil inn i serien, ler hun.

Iman om stilen sin: – Ikke bare å slenge et tøystykke over hodet

Selv om Sana primært gikk for én stil, så har Iman flere varianter hun veksler mellom.

– Jeg har flere ulike stiler jeg varierer mellom, alt fra helt enkle som fungerer fint til trening, til stiler som krever litt mer arbeid. Jeg liker å variere mellom ulike farger og stoffkvaliteter.

– Min absolutte favoritt er jerseystoff, som er litt tyngre og som holder seg bra selv om det blåser, eller man er i aktivitet.

Iman forteller at hun vanligvis velger antrekk først, og deretter finner hun et sjal i en farge som passer til. Også humør, temperatur og hva hun skal gjøre spiller inn. Ofte bruker hun lettere stoff og lysere farger om sommeren. Skal hun på trening, bruker hun en sportshijab fra Nike.

– Det høres jo veldig lett ut å «bare ta på seg hijaben», men det er ikke bare å slenge et tøystykke over hodet og gå ut døra, ler Iman Meskini (24).

Det er ikke bare å «slenge den på seg»:

– Bad hijab day er definitivt en greie, ler hun og forklarer:

– Innimellom har man sånne dager hvor ingen av stilene funker, fargene er feil og alt bare ser rart ut. Ofte ender jeg opp med å bytte antrekk.

– Blir veldig selvbevisst

Iman begynte med hijab i 5. klasse, da var det en veldig enkel 2-dels hijab, uten nåler eller noe knytting. På ungdomsskolen begynte hun å teste ulike former for knyteteknikker og variere mer farger og stoff.

– Det var et veldig stort fokus på at jeg gikk med hijab. Folk kommenterte hvordan jeg så ut, og hvordan andre hijabis gikk kledd. Man blir veldig selvbevisst av det, forteller Iman og legger til:

– Man tenker mye på hvordan man ser ut, når man blir så beglodd. Jeg er veldig opptatt av å ta meg bra ut, og tenker ofte at det kan hjelpe hijabsaken litt: Jeg kjenner litt ansvar for å bryte med det bildet mediene har skapt av oss, og vise frem at man kan se bra ut og bære hijaben samtidig.

– Men helt ærlig skulle jeg gjerne sluppet å føle det sånn, det hadde vært utrolig digg å faktisk bare kunne slenge på seg hijaben og gå ut døra uten å tenke noe mer over det, sier hun.

Store forskjeller

Iman har nylig fullført en bachelor i arabisk, og tilbrakte utvekslingsperioden i Jordan. Turen til Jordan ble en åpenbaring:

– Det var veldig deilig å være i et land hvor alle hadde et avslappet forhold til det å bære hijab. Da tenkte jeg ikke så mye over hvordan den så ut.

En annen ting hun ble oppmerksom på, var hvor enorm forskjell det er i utvalget i butikkene. For første gang kunne hun gå inn i en butikk, hvor hun kan bruke alle klærne. Hvor kjolene ikke har splitt eller korte ermer, eller halve butikken er for shorts og T-skjorter.

– Når jeg går inn i en butikk her i Oslo, går jeg rett forbi mesteparten. Sist jeg var ute på shopping med mannen min, så fikk han sjokk over hvordan jeg deala med det. Man skanner liksom butikken, og utelukker alt man ikke kan bruke. Så sitter man igjen med bare en liten del, og så kan du begynne å velge hva du faktisk liker. I Marokko, gikk jeg for første gang inn i en butikk hvor alt var tilpassa meg, sier hun og legger til:

– Det fikk meg til å innse at det er ikke hijaben som begrenser meg, det er samfunnet som ikke er tilpasset oss med hijab.

– Utvalget i Norge er veldig begrensa. Det er et problem, fordi det faktisk handler om deltakelse i samfunnet. Når jeg bader, så bruker jeg en burkini, men det finnes bare to typer i Norge og ingen av dem er særlig fine. Det gjør jo at man ikke har særlig lyst til å bade, og jo færre som bader med burkini, jo mer blir man beglodd når man faktisk gjør det. Og da blir barrieren for å bade blant folk, enda høyere, sier hun.

– Det blir en dårlig sirkel, hvor mange bare slutter å bade.

– Hijaben er en del av identiteten min

Selv i Oslo, hvor flere tusen kvinner – og menn – er hijabis, opplever Iman at hun legges merke til. Folk stirrer, spør og konfronterer.

– Jeg viser jo troen min, og det virker som noen tar det som en invitasjon til å konfrontere meg og kreve at jeg svarer på helt personlige ting. Det kan være ganske ubehagelig, folk kan spørre om veldig private ting, og nærmest forvente at jeg svarer.

– Hijaben er en del av identiteten min, og jeg vil gjerne holde på den, men det er krevende.

Iman forteller at hun har vært på fotoshoots hvor fotografen eller stylisten har bedt henne om å vise litt mer hals, eller trekke hijaben lenger vekk fra ansiktet. Iman ser på meg:

– De aller fleste ville reagert om en fotograf hadde bedt en annen ung jente om å kle av seg mer, eller vise litt mer kløft. Det er det samme når noen ber deg om å endre eller fjerne hijaben, sier hun.

Iman kjenner mange som har følt seg presset til å tilpasse måten de bærer hijab på til en mer vestlig norm, eller tatt den av helt. Nå håper hun at mer synliggjøring av hijabis, gjennom sosiale medier, på TV og i populærkulturen, vil gjøre det lettere for hijabis i Oslo:

– Det er viktig for meg å vise at man kan gjøre fashion uten å presse grensene sine, sier hun.

– Hijaben gjør meg veldig sterk.

Selv om det er tøft å alltid være et blikkfang, og hun ofte kan føle presset for å ta den av, er ikke det et alternativ.

– Hijaben gjør meg veldig sterk. Man blir veldig sikker i egen tro, når man hele tiden blir konfrontert med den. Jeg får et veldig bevisst forhold til den, og troen min: Jeg står opp hver dag og tar et valg om å ta den på, sier hun.

– Hijaben har lært meg tålmodighet, og å si ifra når ting ikke er ok. Å gi beskjed, når folk tråkker over grensene dine: Jeg ber deg ikke om å skjønne det, men du må respektere det.

Amina (35) er vant til å skille seg ut: – Det skal også være plass til oss som er synlige muslimer.

Amina Louragli (35) vinker oss inn i hjemmet på Haugenstua. Her bor hun, mannen og to katter.

Som datteren i den eneste utlendingfamilien på den vesle øya Halsnøya, er hun vant til å skille seg ut. Da hun flyttet til Oslo, bestemte hun seg for å gi folkene som stirret «value for their money». På Instagram har hun vist frem hvordan hijabis kan bære sjal, og samtidig omfavne mote:

– På et tidspunkt fant jeg ut at man slett ikke trenger å kle seg som en grå mus fordi man er muslim. Muslim eller ikke: Det handler i bunn og grunn om å være seg selv, og det er søren meg kult nok, sier Amina.

Da hun var 14 år fikk hun kreft. Kreftbehandlingen og medisinene gjorde årene på ungdomsskolen tøffe: En periode ble hun lam og satt i rullestol. Cellegiften gjorde at hun mistet håret og begynte med parykk.

– Da jeg fikk parykk kunne jeg endelig få glatt, stritt hår, sånn som de andre, ler hun før hun fortsetter:

– Men det blåser jo mye på Halsnøya. Da jeg kom tilbake på skolen, var jeg livredd for at parykken skulle blåse av, og at alle skulle se at jeg var skallet under. Jeg hadde lenge hatt lyst til å begynne med sjal, men ikke turt av frykt for å skille meg ut enda mer. Etter kreften trumfet frykten for å bli mobbet for hårtapet frykten for å bli mobba for sjalet, sier hun og smiler litt skjevt.

Som 17-åring begynte hun med sjal.

Vil avmystifisere sjalet

Amina kaller hodeplagget konsekvent for sjal. Som liten, brukte de aldri begrepet hijab om selve plagget, og for henne er hijabbegrepet først og fremst knyttet til oppførsel og normer, men også kleskoder for både kvinner og menn.

– For meg er sjal mer presist når jeg snakker om det spesifikke tøystykket. Jeg er litt språknørd, smiler hun.

– Og jeg tror at ordet sjal er litt avmystifiserende. Hijab er liksom så innmari politisert og når jeg snakker om outfiten min, føler jeg at begrepet hjelper for å skille sjalet fra det andre. Hijab er ikke politisk, det er handler kun om religion. Dessuten er jo sjal noe alle nordmenn har et forhold til, og ikke så fremmed som "hijab".

Da hun ble myndig, flyttet Amina vekk fra Halsøya. Først gikk turen til Lillehammer for å studere psykologi. For første gang opplevde hun at folk ville være med henne, og likte henne for den hun var:

– Plutselig ville folk henge med meg. For første gang fikk jeg litt selvtillit, forteller hun.

Selvtilliten gjorde at hun etter hvert turte å ta et oppgjør med blikkene og kommentarene som fulgte sjalet hennes.

– Som minoritet, og kvinne, opplever jeg at alle har meninger om meg og hvordan jeg skal se ut. Mange ikke-muslimer, vil gjerne putte meg inn i en muslimsk boks. Det er en forventning om at du skal te deg på en spesiell måte og at du skal gjemme deg bort. Jeg ble rett og slett lei.

– Jeg var lei av forventningene om hvordan jeg skulle være og se ut, og lei av å bli sett på som naiv og mindre intelligent på grunn av troen min.

Hun startet instagramkontoen fashion.by.amina, hvor hun deler glimt av livet og bærekraftig mote.

– Instagrammen min ble starta litt som et «opprør». Jeg ville vise at du kan være suksessfull, en bra person, nyttig i samfunnet, se bra ut, og være kul selv om du er synlig muslim og kler deg på en annen måte enn normen eller skiller deg litt ut, sier hun.

– Trenger ikke å kle seg som en grå mus, bare fordi man er muslim

– På et tidspunkt fant jeg ut at man slett ikke trenger å kle seg som en grå mus fordi man er muslim. Muslim eller ikke: Det handler i bunn og grunn om å være seg selv, og det er søren meg kult nok, sier Amina.

– Da jeg begynte å dele bilder, så var jeg veldig opptatt av mote og å ta meg bra ut, forteller hun og tenker seg om:

– Som en minoritet blir du jo veldig synlig. All eyes on you, liksom. Mange ser deg som en representant for alle i din gruppe. Det har jeg nok tatt med meg inn i interessen for mote og klær, at siden jeg er muslim, så må jeg liksom se veldig bra ut.

– Det er jo selvfølgelig en aldersgreie også, som voksen må jeg liksom ikke ha smashing outfit hele tiden. Jeg er tryggere i meg selv, og vet hva jeg liker.

– Skikkelig cringe

Nå sitter Amina på andre siden av bordet på Haugenstua, i en enkel sort sportshijab. Hun forteller at hun i det siste, har gått mest for enkle varianter. Men før det, har hun prøvd det meste:

– Jeg kan få skikkelig cringe når jeg ser hvordan jeg hadde sjalet for bare noen år siden, ler hun.

– Akkurat som med alt annet, så varierer jo trender og hva som er in. En periode var det mye volum som var kult. Da brukte jeg store stoff og ulike teknikker for å få et stort sjal. Og så fulgte det en periode hvor jeg brukte mye brosjer og klemmer. Etter hvert ble brosjene mer minimalistiske, og så helt borte. En periode brukte jeg mye mønstre og farger, men akkurat nå er jeg nok i en mer minimalistisk periode. Før så brukte jeg mye ulikt, nå har jeg rydda i sjalskuffen. Jeg vil helst ha mindre stoff og enklere farger.

Hun kjenner igjen Imans beskrivelse av utvalget på det norske markedet.

– Det er vanskelig å finne nøyaktig det man vil ha. Og jeg er veldig kresen, sier hun med et smil, før hun legger til:

– Jeg er nøye på kvalitet og fall, og det er viktig for meg at det jeg bruker er bærekraftig. Miljøsaken er veldig viktig for meg, og styrer veldig hvilke valg jeg tar som forbruker.

Hun forteller at hun forsøker å handle naturmaterialer og second hand, og om hun handler nytt, så velger hun merker som fokuserer på bærekraftig produksjon og gode arbeidsforhold for arbeiderne.

– Å være kresen, gjør jo at man får et enda mindre utvalg i et allerede begrensa marked. Men det gjør jo at man blir kreativ. Jeg finner nye måter å knytte sjalene på, og prøver å bruke ett sjal på flere måter.

Amina om stilen sin: – Blås i trender, for trender blåser forbi

– Det er to ting som bestemmer sjalet, forteller Amina:

– Antrekket mitt og mooden min. Om jeg gidder å legge inn en ekstra innsats eller ikke. Ofte slenger jeg bare på noe helt enkelt, slik som i dag, sier hun.

I dag har hun en sort, tettsittende sportshijab fra Nike. Hun forteller at det er et av sjalene hun anvender aller mest for tiden. Det pustende materialet og den praktiske hetteformen passer fint når man er på ferie, trener eller bare skal på butikken:

– Den er enkel å ta på seg og funker til alt. Dessuten tror jeg at Nike-logoen gjør at sjalet blir litt mindre fremmed. De aller fleste kjenner jo til Nike, og barrieren mellom oss hijabis og ikke-hijabis blir litt mindre, sier hun.

Andre dager varierer hun mer. I hverdagen er det ofte korte sjal, i en kvalitet som er lett å knyte. Hvis hun skal noe ekstra, på en fest eller i et bryllup, så velger hun en farge som matcher kjolen og går ofte med et klassisk lengre sjal.

– Selv om jeg er glad i mote, så følger jeg ikke trender slavisk. Det er ikke bærekraftig, og skadelig både for miljøet og arbeidsforhold. Jeg prøver å bruke instagrammen min til å fremheve det, og ikke oppfordre til mer forbruk, sier hun og legger til med et smil:

– Det viktigste er å gå etter det man liker selv. Blås i trender, for trender blåser forbi, ler hun.

Finner en styrke i sjalet

Oppveksten som eneste minoritet i et lite øysamfunn har gjort at Amina er vant til å ha andres øyne på seg og få kommentarer på hvordan hun ser ut.

– Mange syns det er vanskelig å gå med sjal. Det er så utrolig mye stigma og meninger rundt det. Mange muslimske jenter føler seg presset til å ta den av, eller bytte til en mer vestlig akseptert stil. Jeg har kjent på det selv, men ..., sier Amina og tenker seg om:

– Jeg finner jo en enorm styrke i å gå med sjal. Og det skal jeg få lov til uten å måtte forsvare det hele tiden. Det skal jo være plass til alle, også oss som er synlige muslimer. You do you. Du er bra uansett! avslutter hun.

• LES OGSÅ: Lisa er butikksjef i det eldste bakeriet i byen. Hun er ikke i tvil om hva folk kommer for

• LES OGSÅ: Dhenujen (13) skulle bare ut en tur med kompisene, men kom aldri hjem igjen
• LES OGSÅ: Ida (21) vil forandre verden med mote og Instagram: – For bare noen år siden, så var du rar om du snakka om politikk. Nå er det de som ikke bryr seg som er rare.