Gå til sidens hovedinnhold

I noen magiske, stille timer er makten lagt i folkets hender

I noen magiske, stille timer er makten lagt i folkets hender. Det er Grunnloven som i september hvert fjerde år sørger for at demokratiet blotter hvilken skjønnhet hun i virkeligheten er.

Politisk redaktør Eirik Mosveen

Fra tidlig morgen til klokken 21 i kveld vil høy og lav av dem som befolker partienes hovedkvarterer sitte tause. Kanskje biter de negler. Hvis de er heldige. De vil stirre apatisk ut i luften. De gjør absolutt ingen verdens ting, fordi det ikke er noe å gjøre. Det er ikke noe de kan gjøre heller. De mest selvsikre blant dem er spake og ydmyke i dag. De har ingen kraft og ingen makt.

Det er akkurat sånn det skal være.

Fra og med 1985 har jeg fulgt alle stortingsvalgene mer eller mindre tett. Før hvert av dem gleder jeg meg til disse unike timene. Jeg trøster meg med dem også: Hver gang jeg synes politikken er en svinesti og saker er dårlig opplyst og argumentert for før vedtak fattes, når politikere og partier og regjeringer gjør meningsløse ting, når maktarrogansen og taktikkeriet råder og integriteten og ryggraden har tatt pause.

Jonas Gahr Støre går trolig hvileløst rundt på Ris, eller på Youngstorget, og kanskje greier han å tvinge ned en matbit etter hvert. Han vet at han, en gang etter klokken 21, trolig skal få bekreftet at det er han som skal ta over jobben som statsminister etter Erna Solberg. Han kan likevel aldri vite det sikkert. Og valgresultatet kan ha mange krumspring i seg som vil definere både hans og Norges historie.

Han vet ikke hvordan det vil bli å være statsminister.

Han vet også at det ikke er han som har tatt beslutningen.

Makten er lagt i folkets hender.

Hvordan vet jeg at politikerne har det sånn?

Fordi politiske journalister heller ikke har noe å gjøre denne dagen. Tomheten råder. Det er ingen saker som skal lages, av den enkle grunn at alle saker er uinteressante nå. Så derfor ringer man rundt, mest på måfå, til folk i hovedkvarterene som kanskje har noe å si. Det har de aldri. De tar telefonen, men er saltstøtter.

Dette er folk som er vant til å vite ting. Nå vet de ikke en dritt. Dette er folk som er vant til å ha makt og innflytelse. Nå bryr de seg ikke engang om skjule sin maktesløshet. De er dessuten så numne og slitne at de ikke engang gidder å gjette hvordan det går. De har ikke noe annet valg enn å møte sin skjebne. De er for alle praktiske formål politiske zombier.

Fordi makten er lagt i folkets hender.

Hver gang jeg hører folk si at det ikke har noe å si hvilket parti eller hvilken politisk retning man stemmer på – «det er ingenting som forandrer seg uansett» – og alle politikere er samme ulla, tingene er rigget, de er bare opptatt av makt og selv og så videre – så tenker jeg at de ikke aner hvor feil de tar.

Lørdag kveld ble jeg oppringt av en sentral person i regjeringsapparatet. Vedkommende ville bare snakke. Det passet meg bra. Valgkampen var over. Å trøkke ut en liten nyhetsomdreining var uinteressant. Allerede merket jeg forskjellen. Personen snakket lavere og saktere. Skråsikkerheten hadde fått seg en rett høyre. Det var flere spørsmål enn svar i samtalen. Og fremtiden var på alle vis uviss, på både det politiske og private plan.

Før denne samtalen ble jeg bombardert av tekstmeldinger fra en rådgiver i MDG.

Det var en MDGer ikke først og fremst preget av klimaangst som tok kontakt. Vedkommende lanserte på egen hånd et for meg nytt begrep for å beskrive sitt eget sjeleliv:

«Sperregrenseangst».

Personen mente AO måtte ut av kontorene og lage en sak på at MDG kunne kommer under sperregrensen, noe som ikke ville være bra for noen, fikk vi vite. Og jeg tenkte at noen er i ferd med å erfare på kroppen ut at makten er lagt i folkets hender.

På fredag snek jeg meg med da AOs reporter skulle intervjue byrådsleder Raymond Johansen og Aps tredjekandidat i Oslo, Espen Barth Eide, på Grønland Torg.

Hvis jeg skal sammenfatte herrenes budskap var det noe i nærheten av dette:

– Så mange som mulig må stemme Arbeiderpartiet, for hvis de ikke gjør det, så får ikke Arbeiderpartiet så mye makt som de bør ha.

Hm.

At jeg ikke hadde tenkt på det før. Besynderlig.

Det virket nemlig som om Raymond og Espen trodde de fortalte meg noe helt nytt og oppsiktsvekkende.

Slik blir partiene rett før valgdagen.

Jeg husker tilbake til valgkampen i 2005. Da ringte Høyres daværende parlamentariske leder, Oddvard Nilsen, meg fra Bergen en lørdag, to dager før valget. Han var meget bestyrtet. Høyres den gang relativt nyvalgte leder, samt kommunalminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, en viss Erna Solberg, var i alvorlig trøbbel med velgerne.

Dette mente Nilsen at VG, min daværende avis, snarest måtte gjør noe – helst spektakulært – for å få endret på. Det hastet, forklarte den ellers sympatiske og fornuftige Nilsen. Jeg spurte ham hva han så for seg at VG kunne gjøre med saken, men da ble det klart at det mente han vi måtte finne ut av. Høyre ble to dager senere tilgodesett med 14,6 prosent av folkets stemmesedler – og Erna Solbergs dager som regjeringsmedlem skulle vise seg å være talte i åtte år.

Jeg har tenkt på samtalen med Oddvard mange ganger i de 16 årene som er gått. Og reflektert over at dette valgresultatet kunne verken den parlamentariske lederen i det største regjeringspartiet, eller Norges største avis, ikke ha påvirke en tøddel uansett.

Heldigvis.

For i Norge var makten var lagt i folkets hender.

I dag er den store dagen her – 13. september 2021:

Norge skal velge 169 stortingsrepresentanter, Oslos jobb er å peke ut 20 av dem.

Avisa Oslo er en partipolitisk uavhengig avis.

Avisa Oslo kommer ikke til å anbefale eller oppfordre våre lesere til å stemme et bestemt parti, eller oppfordre noen å støtte borgerlig eller rødgrønn side.

Det betyr ikke at vi er politisk nøytrale:

Vi er sterke tilhengere av demokrati, av folkestyre, og av så stor åpenhet som mulig om hvordan de politiske beslutningene fattes, og vi støtter at Oslo skal være en raus og inkluderende og spennende by som har plass til alle. Vi er heller ikke redd for å ta standpunkt i viktige saker for byen hvis vi skulle føle for det, og det hender.

Derfor kommer vi med denne sterke oppfordringen til alle våre lesere som ikke har forhåndsstemt:

Bruk stemmeretten din i dag!

I Norge oppfattes dette som en selvsagt rett. Men det er den ikke. Stemmeretten og demokratiet er ingen naturlov. Det fikk verdens eldste og viktigste demokrati erfare. Der aksepterte ikke presidenten at makten var lagt i folkets hender. Han ville at én mann skulle bestemme valgresultatet, ham selv. 6. januar stormet hans tilhengere Kongressen, tilsvarende Stortinget, i et sykt forsøk på å sette folkets vilje til side.

Ikke minst gjelder vår oppfordringen om stemme de som bor øst for Akerselva. De vestlige bydelene har langt, langt høyere valgdeltakelse enn østkantens bydeler. Og sånn skulle det jo ikke ha vært. Dette betyr selvsagt ikke at valgdeltakelsen på vestkanten bør ned, den er meget bra på rundt 80 prosent, mens den ligger mellom 50 og 60 prosent rundt om på østkanten.

Raymond Johansen kaller denne forskjellen i valgdeltakelse et demokratisk problem for Oslo. I dette spørsmålet støtter vi byrådslederen fullt ut.

Selv skal jeg stemme i dag. Forhåndsstemming ligger ikke for meg. Jeg vil ha alle kortene på bordet før den endelige beslutningen tas. Her om dagen snakket jeg med en kollega som hadde forhåndsstemt, og det på et annet parti enn det hun vanligvis stemmer. Nå angret hun seg.

Vi kan dessuten komme dit at 10 av 20 mandater i Oslo innehas av kvinner etter dette valget. Det går også mot ny rekord i kvinnerepresentasjon på Stortinget, 48 prosent. Det er slike fremskritt demokratiet vårt er avhengig av for å beholde sin legitimitet også i nye generasjoner.

Dette valget er det første i Avisa Oslos drøye ni måneder lange historie. Det har vært meget interessant og lærerikt å følge for oss, selv om denne valgkampen aldri tok fyr på helt spesifikke Oslosaker, heller ikke innenfor bygrensene. Det ble heldigvis aldri en nasjonal valgkamp preget av store motsetninger mellom by og land, noe vi så tendenser til på forhånd. Oslo har ingen interesse av at slike konflikter blir store i samfunnet. Det har ikke Norge som land heller.

Vi er ikke så verst stilt her i byen. Vi har i det store gode stortingskandidater for partiene. Jeg har ytret meg meget kritisk mot et par av dem, men mener at folk som er mest enig med Frp skal stemme Frp selv om de har en suboptimal førstekandidat (uten at jeg dermed tror at folk utenfor min nærmeste familie, og knapt nok der på en godværsdag, bryr seg filla om hva jeg må ha skrevet på et eller annet tidspunkt, om noe som helst).

Kjære AOs lesere – og det gjelder hver eneste én av dere – ha et fabelaktig godt valg!

Kommentarer til denne saken