Jeg har jobbet i en privat hjemmetjeneste i Oslo i litt over et år, hvor arbeidshverdagen har satt sine spor. Å jobbe i hjemmetjenesten er en veldig givende jobb, men det er grenser for hvordan ansatte og brukere blir behandlet, og hva som skal godtas.

Arbeidsdagen på kvelden begynner klokken 15.00. Før jeg kan kjøre ut til de syke og eldre skal jeg inn i dokumentasjonssystemet, lese journaler, finne bilnøkkel og husnøkler til de jeg skal hjem til, og eventuelt annet utstyr. Så venter en muntlig rapport fra ansvarlig sykepleier, få utdelt medisiner, ta ut lader fra bilen og kjøre gjennom rushtrafikken.

Delta i Oslodebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Klokken 15.20 er det forventet at jeg er hos første bruker. Dette er veldig ofte fysisk umulig. Forsinkelsen starter på kontoret. I tillegg er det ofte satt opp for kort kjøretid. Det kan være satt av ti minutter til kjøring som fort kan ta 25 minutter, og skaper stress fra starten.

Ofte er det slik at forsinkelsene tar av pausetiden, og fordi ansatte ikke ønsker å jobbe overtid blir det korte eller ingen pauser.

Jeg får dårlig samvittighet når hjemmebesøkene er ment å være «raske» og mekaniske, når jeg også vet at vi kanskje er de eneste som kommer innom. Etter endt vakt er jeg ofte «paff» og utløpt, og føler meg som «den sviktende», selv om det ikke er jeg som planlegger arbeidshverdagen.

«Jeg trodde ikke det kom noen i dag»

Flere ganger har jeg grått fordi det er så mye urettferdighet i systemet.

Selv eldre eller de med noe nedsatt funksjon har sine liv som de ønsker å leve, enten det er fysiske aktiviteter, møte familien eller andre avtaler. «Nå ble jeg glad for at du kom», og «jeg trodde ikke det kom noen til meg i dag» har jeg hørt flere ganger.

På grunn av dårlig tid og stress skjer avvik. Ufaglærte gjør oppgaver de ikke skal. «Det er bare å måle blodsukker» eller «klarer du å gjøre stomistell»? Dette har skjedd mange ganger og uten opplæring.

En eldre mann hadde hatt slag og satt i en rullestol, uten trykkavlastende pute, som hadde fått et stort hull i midten. Jeg sendte flere bilder av stolen som ble mer og mer ødelagt, men han satt skjevt i flere måneder. Månedene gikk og jeg fortsatte å spørre hva som skjedde med stolen. Nå, etter mange måneder har han fått ny pute i rullestolen, og en smertefull, skjev rygg.

En annen pleietrengende hadde ikke fått viktige medisiner på nesten to dager, selv om vedkommende får tre besøk i løpet av dagen.

En dag jobbet jeg til klokken 23.00 istedenfor til 22.15. Jeg fikk til svar at jeg skulle få betalt til klokken 22.45. Da jeg spurte hvilke oppgaver som inngikk i arbeidstiden og fortalte at listen var veldig hektisk fikk jeg beskjeden «sånn er det å jobbe hos oss».

Skal det være slik at en må komme tidligere på jobb for å prøve å redusere stress i hverdagen eller jobbe overtid uten betaling? Da jeg begynte for selskapet var timelønnen 152 kroner. Jeg kunne jobbe dobbelt vakt, altså fra klokken 07.00-22.00 og få kun 40 % tillegg, fordi «det ikke er gitt å få noe mer». Helsepersonell har tunge arbeidsoppgaver og er i risiko for ulik smitte og belastningsskader, og det burde vises i lønnen vi får.

Det har vært mye sykdom på arbeidsplassen. Jeg har snakket med flere ansatte som sier at «av og til er de ikke direkte syke, men de trenger en liten pause fra stresset». Mange har sluttet å jobbe for selskapet siden jeg begynte å jobbe der, både sykepleiere, helsefagarbeidere og andre. En tidligere kollega beskrev arbeidsdagen som «rene helvete».

Jeg har skrevet mange avvik, dokumentert, og stilt spørsmål ved flere hendelser. Da ble jeg kalt frekk og gretten av teamleder. Sånn skal det ikke være! Jeg fortsatte å melde fra hver gang, slik at lederne kunne få mer innblikk i realiteten.

Jeg blir rett og slett lei meg på vegne av alle de som faktisk ønsker de pleietrengende godt, men som drukner i systemfeil. Nå har jeg sagt opp stillingen min og jobber ikke lenger for selskapet.

Les også

«Tegnehanne» synes fortsatt det er vanskelig å snakke om førstegangsfølelsen: – Det var så nedverdigende