Gå til sidens hovedinnhold

Han gjør Oslo til en bedre by å leve og bo i

Disposisjonene som Morten Biong-Nilsen (69) har gjort med sin smålubne formue, er så grensesprengende annerledes at man uvegerlig sperrer øynene opp.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I stedet for å kjøpe en Porsche eller tre – som sikkert mange hadde gjort om millionene trillet inn – har han kjøpt ikke mindre enn tre løypemaskiner for egne midler.

Og selv bemanne dem for å dure innover Marka i tussmørket for å gi de aller tidligste morgenfuglene nye spor. For ham er gleden i ansiktene til alle han møter i hans ferske spor, betaling god nok for investeringene og jobben han gjør.

En utrolig uegennyttig innstilling.

Les også

Bruker egne millioner på å lage skispor i Nordmarka

Morten Biong-Nilsen er kort og godt en lykkespreder for alle i Oslo som elsker å gå på ski!

Ikke bare der og da. Alle som er glade i å gå på ski, kan når som helst mane fram synet av og følelsen av å gi på i Biong-Nilsens trikkespor. Skigåing er en kilde til rekreasjon langt ut over når man har ski på beina.

Midt i pandemien med langt færre muligheter til å rekreasjon og opplevelser, blir gaven han gir oss, ekstra viktig. Hver meter med trikkespor lagt av Biong-Nilsen har en direkte respons i form av glede, helse og følelse av velvære.

I en tid preget av «fordi jeg fortjener det» er det all mulig grunn til å dvele ved 69-åringens handlemåte, tenkning og bruk av tida si. Han finner mening i å gjøre noe for andre. Og han har aldri gjort noe vesen av det.

I 15 år har han kjørt løypemaskin for oss alle betalt av egne midler. Og vi snakker om store summer. Vi snakker om et stort løft for fellesskapet.

Når årets Oslo-navn skal kåres ved utgangen av 2021, er Morten Biong-Nilsen så absolutt en kandidat. Han gjør Oslo til en bedre by å bo og leve i.

I parentes: Blant litt eldre karer glade i å gå på ski – jeg vet ikke om kvinner har denne samtalen – er det merkelig hvor ofte en samtale om løyper og spor også penses over på føreren.

At det å være løypemaskinfører, er vår hemmelige, alternative jobbdrøm. At vi unisont kan samle oss om at å kjøre en slik maskin og tukte nysnø til trikkespor mens greiner fulle av snø varsomt dyttes til side slik at en ny gate kan tilgjengeliggjøres for skiløpere bak, er forbundet med den ultimative jobblykken.

Og kanskje løftes opplevelsen av at det dukker opp en elg, en hare, en rev eller skogsfugl skyter ut av dokk foran oss. Vi skjønner så inderlig vel Morten Biong-Nilsens ønske om å føre en italiensk Prinoth med Mercedes-motor.

I slike samtaler kan vi rett og slett ikke tenke oss noe mer givende.

I alle fall ikke jeg.

Kommentarer til denne saken