Gå til sidens hovedinnhold

Fordummer boligdebatten

På Instagram forfekter Arkitekturopprøret tradisjonell byggekunst, og i avisen angriper de moderne arkitekter. Det samme gjorde Donald Trump. Men la oss ikke redusere bydebatten til småborgerlige spørsmål om fasader – det er den for viktig til.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nærmest ukentlig poster juristen Audun Engh innlegg på forumet Byutviklere på Facebook. Det handler stort sett om hvor skadelig «moderne arkitektur» er.

Den 11. mars kunne vi eksempelvis lese om hvordan «Mangelen på symmetri i modernistisk byplanlegging og arkitektur er et folkehelseproblem», med en lenke til en forskningsartikkel som angivelig skulle bevise det.

Posten er delt fra en annen Facebook-gruppe, som Engh startet i 2016: Arkitekturopprøret.

Oppgjøret har vokst, fått seg en populær Instagramkonto, og med seg har Engh fått psykolog Saher Sourouri. I et intervju med Avisa Oslo sier han: «Pregløs og intetsigende arkitektur trigger stress, mens skjønnhet fører til trivsel. Vi fremmer før-modernistiske idealer, fordi folk trives bedre med det».

Engh istemmer Sourouri i at problemet er «arkitektstanden og deres dominerende modernistiske ideologi». En gang eksisterte den ideologien, og planleggere overdrev behovet for å rive bygninger for å reise nye. Engh skal takkes for å ha bidratt til å bevare Grünerløkka fra overivrige byplanleggeres riving på 70- og 80-tallet.

Etter slaget mot Oslo kommune, ble Engh med kommunen i byfornyelsesprosessen. Siden den tid har som kjent boligprisene steget og steget, fordi boligpolitikken ble ødelagt på 80-tallet. Grünerløkka er kanskje blitt vakker etter Enghs innsats, men hvem i dag er det som har råd til å bo der?

Slike spørsmål virker verken Engh eller Arkitekturopprøret å være interessert i. De er mer interessert i å kritisere blokkbebyggelse som fenomen, og drømme om fortidens ornamentur og slottsarkitektur. Det gjør at den forhenværende anarkisten Engh har havnet i et interessant konservativt fellesskap av prinser og konservative filosofer.

Les også

En konservativ folkebevegelse? Arkitekturopprørets oppgjør med beskyldningene

En ny konservativ folkebevegelse

Der Engh til NRK i 2016 skrev at den modernistiske Y-blokka var «overgrep mot Oslo», var løsningen hans interessant nok å rive den. Fra asken skulle fortiden gjenreises: «Nybyggene bør få en klassisk verdighet som kan passe inn i Oslos karakter av kvartalsbasert by med bygårder i moderat høyde», skrev Engh.

Ønsket om å rive det han personlig synes er stygt og drømmen om 1800-tallet, ga Engh følgelig kampfeller på den romantiske høyresiden.

Öde S. Nerdrum skrev eksempelvis i det konservative tidsskriftet Sivilisasjonen at ikke bare Y-blokka, men også Høyblokka burde rives. Han tok deretter initiativ til «Folkeaksjon for ferdigstillelse av Henrik Bulls regjeringspalass», slik at regjeringskvartalet kunne bli som det var tiltenkt på 1800-tallet hvorav bare Finansdepartementets lokaler ble reist før planene ble endret og Y-blokka og Høyblokka kom.

Les også

Arkitekturopprøret vil endre Oslo: – Drittlei av stygge bygninger

Hvis du lurer på hvordan en konservativ folkebevegelse ser ut, vel her har du den. Fienden er en «moderne arkitekt» som angivelig har mye makt, og målet er en fortid som vi for lenge siden har forlatt.

Nyeste tilskudd i denne konservative bybevegelsen er Kristian Tonning Riise, som nylig hyllet Arkitekturopprøret i det konservative kunstmagasinet Subjekt. Han mente vi hadde glemt skjønnheten. I USA så vi at noe av det siste Donald Trump gjorde før han forlot det nyklassisistiske hvite hus, var å lage loven «Make Federal Buildings Beautiful Again».

I England har særlig den rasistiske konservative filosofen Roger Scruton, som Tonning Rise referer til, samt den reaksjonære Charles, prins av Wales, også drømt om arkitektur fra da ting angivelig var bedre i Europa.

I 2018 inviterer da også Engh til studietur til Kongeriket Storbritannia, for å delta på konferansen til International Network for Traditional Building, Architecture & Urbanism (INTBAU). Organisasjonen ble opprettet etter et forskningsprosjekt som var finansiert av prins Charles. Engh, leder av INTBAU Scandinavia, inviterte selvsagt følget til Charles’ egen eventyrby Poundbury.

Konservativ kitcharkitektur

Den arkitektoniske drømmen om fortiden, gjenspeiles i det konservative kunstmiljøet i Norge via aktører som Odd Nerdrum og Vebjørn Sand.

Innen kunstdebatten kulminerte den konservative misnøyen mot moderne kunst da kitchmaleren Sand i 1991 mente at ikke én av professorene på kunstakademiet i Oslo kunne tegne en hånd – som han kunne. De drev bare med moderne greier, eller kunst som det gjerne omtales som.

Sand kjemper fortsatt for sitt tradisjonelle kunstsyn, og skrev i NRK i fjor at «Modernismen har i flere tiår dominert hele kunstfeltet.» – en artikkel Engh velvillig delte i sosiale medier og mente det var mange paralleller til arkitektverden hvor modernismen også angivelig råder.

Derfor var det med glede at vi nylig kunne se Sand forsøke seg i et annet kunstfelt enn det han tradisjonelt vandrer i. I mars meldte NRK at maleren hadde sett seg lei av masseproduserte hytter og begynt å tegne «eventyrlige» hytter som alternativ.

Hytten til Sand så ut som en del av slottet Neuschwanstein, som selv på 1800-tallet var å regne som utdatert. Bygget var tegnet på vegne av kongen av Bayern, Ludwig II. Han ville rømme fra det moderne, og i samme slengen kjørte han sin stat i økonomisk ruin. Estetikken til det dyre slottet finnes ikke bare i Sands hytte, men også emblemet til Disney – et selskap som også for øvrig har lagd en dyr eventyrby kalt Celebration.

Les også

Arkitekturopprøret om kritikken: – Vitner om arroganse

Vi trenger mer modernisme

I svermeriet for fortiden, er det lett å glemme hvorfor modernismen oppsto som fenomen i arkitekturen.

Målet til modernismen var at arkitekten istedenfor å sløse bort tiden og ressurser på de rikes palass, heller burde bygge effektivt og rimelig til folk flest. Hvilken stil dette endte med, er selvsagt ikke én ting som du kan få inntrykk av fra Arkitekturopprørets selektive Instagramkonto.

Det er mulig mange av de nye spekulasjonsobjektene som reises i Oslo i dag ligner på en dårlig modernistisk stil, men som idé kunne de altså ikke vært lenger unna.

Faktum er at vi har for lite arkitektur i dag, utbyggere kvitter seg gjerne med arkitekter og deres meninger for å spare kostnader. Og hvis vi endelig er så heldige å få dem tilbake, la oss ikke se bakover som åndsfjerne prinser gjerne gjør.

Som arkitektstudent Ida Messel sa til Avisa Oslo: «God arkitektur er mye mer enn søyler og rosetter. Man må dreie samtalen over til kvalitet, på tvers av alle stilarter: Størrelse, lysforhold, sikkerhet, miljøhensyn, takhøyde, akustikk, skala, materialitet, farge, hvordan man beveger seg i bygget og utenfor bygget. Og her sitter arkitekter på masse gode løsninger».

Det er den debatten Oslo sårt trenger, men som Arkitekturopprøret og Audun Engh med sin bakovervendte blikk står i fare for å spolere. Alternativet står ikke mellom tradisjonell eller moderne stil. Den virkelige konflikten står mellom en usosial utviklerby og en sosialdemokratisk by.

La oss for guds skyld ikke redusere den stadig mer kritiske bydebatten vi opplever nå til et spørsmål om stil og drøm om fortiden. Virkelighetsfjerne romantikere står i veien for en kamp for en rettferdig by.

Kommentarer til denne saken