Et skadeskutt Oslo Høyre sjangler videre

HØYREBRÅK: Eirik Mosveen (innfelt), politisk redaktør i Avisa Oslo, kommenterer bråket i Oslo Høyre, etter at Anne Haabeth Rygg ble valgt som ny gruppeleder tidligere denne uka.

HØYREBRÅK: Eirik Mosveen (innfelt), politisk redaktør i Avisa Oslo, kommenterer bråket i Oslo Høyre, etter at Anne Haabeth Rygg ble valgt som ny gruppeleder tidligere denne uka. Foto:

Av

To tredjedeler av Høyres bystyregruppe uttrykte mistillit til gruppeleder Øystein Sundelin. Han måtte gå. Men en tredjedel uttrykte også mistillit til den nye gruppelederen, Anne Haabeth Rygg.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.De mest optimistiske i Oslo Høyre synes kanskje at det er en viss fremgang i å redusere mistilliten fra to til en tredjedel. De realistiske mener nok at den nye lederen fikk en elendig start, og at det interne samholdet i byens klart største parti er skadet for år framover.

Gruppemøtet i Høyre mandag ble ikke et politisk selvmord, bare farlig og omfattende selvskading.

Jeg må innrømme at dette var vi ikke forberedt på.

Oslo Ap har vært gjennom noen betydelige kriser, med drama rundt nominasjon og Jan Bøhlers spektakulære overgang til Senterpartiet. Oslo Frp har vært en branntomt i mange år, nå er styret satt under administrasjon av landspartiet.

Men Oslo Høyre?

Kaos, uvennskap, illojalitet og løgn?

Nei, ikke i moderne tid.

Jeg var med på å dekke striden i Oslo Høyre på 1990-tallet. Det var ganske ville tilstander. Det var også den gang at to av de mest prominente kvinnene het Pus Nybø og Fiffi Sars. Bare en sånn sak. Borgerskapets diskrete sjarm, minus diskret. Folk i Oslo Høyre konkurrerte om å si ordet «vitterlig» mest. Mange fine folk. Per Ditlev-Simonsen, Jon Lyng, Michael Tetzchner, Leif Nybø, Fritz Huitfeldt. Men mye bråk og offentlig skittentøysvask, og en god del skandaler.

Det var ikke før i 2000 at Høyre maktet å skape en viss stabilitet rundt seg selv. Da ble nemlig Erling Lae byrådsleder, og han ble sittende i ni år, dog med litt forskjellige konstellasjoner. I 2009 overtok Stian Berger Røsland stafettpinnen, og han satt til 2015.

I tillegg til at Lae og Røsland nøt bred tillit, oppstod det et utrolig politisk fenomen i tillegg som fra fra 2007 til 2015 nærmest gjorde det utenkelig at andre enn Høyre kunne styre byen:

Fabian Stang ble Norges mest populære ordfører, for sjelden har en enkeltperson passet bedre til noen politisk rolle noen gang. Han var en ambassadør for byen som var samlende på en helt spesiell måte. Alle digget Fabian. Han var Høyres desidert sterkeste kort. Og et sant mareritt for Ap og opposisjonen.

Fra byparlamentarismen ble innført i 1986, hadde Høyre byrådslederen, kun unntatt fem år med Aps Rune Gerhardsen på 1990-tallet, sammenhengende inntil Ap satte inn sin daværende nasjonale partisekretær Raymond Johansen i 2015. Og selv om Raymond ikke gjorde noe knallvalg i 2015, og til meg et svært dårlig valg i 2019, leder han en koalisjon sammen med MDG og SV som har vunnet to valg på rad.

Til tross for disse skuffelsene, er inntrykket at Høyre har tatt nederlagene som voksne mennesker, dessuten gjorde Frps implosjon – 5,3 prosent i siste valg – det lettere å forklare sine egne hvorfor borgerlig side ikke kunne vinne. (Etter valget i 2011 godtok ikke Frp Høyres ultimatum om nytt Munch-museum i Bjørvika, så KrF og Venstre overtok Frps plass i byrådet, og siden har vel ingen hørt noe fra Oslo Frp bortsett fra når de krangler seg imellom).

Men fredag formiddag kunne Avisa Oslo bringe den oppsiktsvekkende nyheten om at 18 medlemmer av Høyres bystyregruppe ville kaste lederen de enstemmig hadde utpekt høsten 2019.

Mistillitserklæringen, som kom skriftlig, var sterk lesning, og inneholdt påstander om løgn og andre lite hyggelige ting, uten at man ved å lese begrunnelsen fikk helt tak på hva dette handlet om. Men, i politikken er tillit noe en har helt til en ikke har det lenger, og det hadde åpenbart ikke lenger Øystein Sundelin.

På søndag forsøkte lederen i Oslo Høyre, stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, som ikke sitter i bystyret, å megle mellom partene. Hun foreslo at Sundelin gikk av som gruppeleder, men beholdt vervet som heltidspolitiker på rådhuset. Hun foreslo samtidig at gruppens nye leder burde være en person som partene på begge sider hadde tillit til.

Men de opprørte opprørerne blant folkevalgte i Oslo bystyre hørte ikke på sin partileder. Det kan heller ikke å ha gjort særlig inntrykk at hun mente hele prosessen var uakseptabelt brutal og kritikkverdig.

Opprørerne ville ha nåværende nestleder og opprørsgeneral Anne Haabeth Rygg som ny gruppeleder. De sa også tvert nei til at Sundelin fikk beholde jobben som leder av Byutviklingskomiteen.

Det eneste opprørerne ville gi for å imøtekomme den andre siden, var å gjøre Nicolai Øyen Langfeldt til gruppens nestleder. Langfeldt er i dag nestleder i Samferdels- og miljøutvalget, og både en nær venn og alliert av Sundelin.

Langfeldt takket under tvil ja, under forutsetning av at Oslo Høyre fortsatt skal være et grønt, urbant og moderne parti, og at Sundelin fikk en form for sluttpakke, slik at han ikke ble stående uten inntekt over natten.

Mens opprørerne har hevdet at det er personlig tillit til Sundelin som er bakgrunnen for mistilliten, sier Sundelins folk at også politisk uenighet spiller en viktig rolle. Sundelin skal være mer imøtekommende i høysensitive spørsmål om bil, parkering og MDG.

I desember skulle Oslo bystyre stemme over et mistillitsforslag fremmet av Frp og bompengelisten (FNB) mot MDGs frontfigur i Oslo, Lan Marie Berg. Øystein Sundelin og flere av hans støttespillere var motstandere av at Høyre skulle stemme for Frp og FNBs forslag. Men de innså at de hadde flertallet i gruppen mot seg. Sundelin skal ha sagt at han syntes det var uproblematisk å støtte mistillitsforslaget dersom man fikk med Venstre på det. Og Venstre sa at de ville stemme for mistillit dersom Høyre gjorde det. Dermed forhindret Venstre indirekte en full sprekk i Høyres gruppe.

I stedet for å samle seg bak Rygg som ny gruppeleder på det høydramatiske gruppemøtet mandag kveld, valgte hele elleve medlemmer av bystyregruppen å stemme blankt.

Å stemme blankt er det samme som mistillit.

Dersom Oslo Høyre hadde vært et lag som ønsker å løfte i flokk, hadde Rygg blitt valgt enstemmig. Da hadde hun også fått stemmene til de som hadde ønsket seg en annen. I stedet valgte de å vise fram for alle hvor splittet Oslo Høyre er.

Ønsket om å vise all verden hvor stor splittelsen er, var også tilstede blant opprørerne som nå var blitt seierherrer. De sørget for at også Nicolai Øyen Langfeldt fikk med seg sju blanke stemmer i kofferten.

Jeg tror ikke at jeg vil sette mye penger på at Høyres selvskading i Oslos rådhus er over med det første.

Første pekepinn på stemningen får vi under Oslo Høyres årsmøte om halvannen uke. En av opprørslederne var Sundelins forgjenger Eirik Lae Solberg. Han er også nestleder i Oslo Høyre. Men han sa ingenting til sin leder Heidi Nordby Lunde om opprøret før han gikk ut i pressen og tok det politiske livet av Sundelin.

Artikkeltags

laster
Se kommentarer

Kommentarer til denne saken