Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Blindeforbundet reagerte på mitt innlegg til forsvar for elsparkesykler og friheten som følger med dem. De viser til at friheten til å kunne ferdes trygt, uten frykt for å snuble over eller bli påkjørt av elsparkesykler, er like viktig.
Og det er jo hele poenget.
Men det er ikke slik at vi har valget mellom sparkesykkelanarki og totalforbud. Som Venstre-politikere flest synes jeg det beste svaret ligger i sentrum – og noe som sikrer mest mulig frihet for flest mulig.
Lindrupsen i Blindeforbundet i Oslo avslutter innlegget sitt med, «vi ønsker oss ikke mye, vi ønsker oss bare en by som har plass til alle».
Jeg kunne ikke vært mer enig. Men det inkluderer også sparkesyklister – som kan oppføre seg.
Når jeg forsvarer elsparkesyklenes livsrett, er det med vekt på regulering. Vi må klare å organisere bruken av også dette framkomstmiddelet. Slik at flest mulig får nytte av det, samtidig som det passer inn i trafikkbildet og ikke ødelegger for alle andre.
Spørsmålet er jo hvordan vi alle kan leve med sparkesyklene, og utnytte friheten de gir, uten å begrense andres frihet. Det har vi klart når det kommer til biler, sykler og rullebrett tidligere. Og selv om det fortsatt skjer ulykker med alt som beveger seg i fart, er de fleste enige om at vi ikke skal forby kjøretøyene av den grunn.
Elsparkesyklene er kommet for å bli
En sang om frihet?
Med unntak av i sparkesykkeldebatten.
Problemet er jo først og fremst «parkering» midt på fortauet, mangel på respekt for trafikkregler og myke trafikanter. Og det kan vi gjøre noe med.
Så kan det jo også legges til at forbudssyken har fått ny vind i seilene her i byen, med dagens rødgrønne byråd. Stadig flere sentrumsgater som stenges for alle former for biltrafikk, er etter mitt syn den største trusselen mot et fritt og inkluderende byliv.
Forbud mot utslipp: gjerne. Regler som hindrer luft- og støyforurensing: ja, takk. God tilrettelegging for gående og tilgjengelige grøntområder: kjempeviktig. Men absolutte forbud som gjør det tilnærmet umulig for mennesker med funksjonsvariasjoner å utnytte sentrum, er feil vei å gå.
Vi må snakke mindre om forbud generelt, og finne flere løsninger. Det som mangler i dagens sparkesykkeldebatt er nyanser, kreativitet og nye ideer. Derfor vil jeg invitere til en felles idédugnad om hvordan vi kan gjøre livet med elsparkesykler i byen bedre.
Her er noen få, første bidrag fra meg:
- Elsparkesyklister må, som andre kjøretøyførere, ha opplæring i trafikkregler. Kunnskap hjelper på det meste, også hensynsløs atferd.
- Reglene som gjelder for kjøring av elsparkesykler må være lett tilgjengelige. For eksempel kan de dukke opp hver gang du åpner appen.
- Flere sparkesykkelparkeringsplasser med stativ, slik at syklene ikke velter ut i veien eller på fortauet, selv om den er parkert «riktig».
- I 2015 ble det for første gang snakket om en gåstrategi i Oslo. Det ble satt av 75 millioner kroner til tiltak. Men så skjedde ingenting. Å legge bedre til rette for fotgjengerne er en større oppgave enn å bare begrense bruken av sparkesykler. En slik strategi bør snarest opp på bordet igjen.
