– To ting lover jeg: Kos og inspirasjon, sier Eirik Sandberg Ingstad til AO.

Vi har tatt taxi langt opp en enslig grusvei til Vettakollen. Omringet av natur, hviler øynene på utsikten som gir klart utsyn over byen og Oslofjorden.

Men det er langt fra en typisk villa vi har tredt inn i her i Vettaliveien.

– Vi har i det store og hele bevart stuen slik den var. Den er relativt uforandret, fortsetter Eirik, før han tilføyer:

– Vi hadde en isbjørn her også, skutt av bestepappa på Svalbard. Men den er sendt til restaurering.

Kjent eventyrer og oppdager

Etternavnet er godt kjent for de aller fleste nordmenn. Bestefar, eller «bestepappa» som Eirik og søsteren Kristin Ingstad Sandberg kaller ham, er den kjente eventyreren og oppdageren Helge Ingstad, som bodde i huset fra 1945 til han døde 101 år gammel i 2001.

I dag bor Eirik her med kone, tre barn, en hund og to katter.

– Vi ønsket å beholde den atmosfære som var her da vi vokste opp. Barndomshjemmet vårt er rett der nede, sier han og peker på et hus bare et titalls meter nedenfor huset.

Eventyrlyst har alltid stått sentralt i familien. Eirik og Ingrid er selv vokst opp med friluftsliv fra barndommen av, og har kjørt hunder i Nordmarka og fjellet gjennom hele oppveksten. Noen år av barndommen bodde de i en afrikansk landsby.

– Det var et ritual for turfolk å komme til Helge Ingstad før og etter de hadde vært på tur, sier Eirik før søsteren fortsetter:

– Alt dette med ekspedisjoner og de som fulgte i hans fotspor, ble på en måte en del av dagliglivet her oppe. De satt gjerne rundt bordet der ved peisen.

Imens tuslet Eirik og Kristin rundt og laget kaffe til dem, mimrer Kristin tilbake.

– Jeg husker Erling Kagge spiste en hel bløtkake her. Han skulle feite seg opp til en ekspedisjon, ler Eirik og legger til:

– Å få nye eventyrerne tilbake i stua for å fortelle og inspirere med sine foredrag, er så spot on i bestepappas ånd.


«Vi lager en festival i stua».

For om bare noen dager skal stuen fylles til randen med 40 gjester i forbindelse med en festival som aldri før har funnet sted, kalt «Ingstadfestivalen».

3., 9. og 17. desember skal noen av Norges fremste eventyrere og ekspedisjonsprofiler nemlig holde foredrag her i storstua – en idé Eirik fikk for bare to måneder siden.

Stuebillettene er allerede utsolgt, men festivalen skal også vises over internett gjennom stream.

– Det er direktesendt og kommer ikke til å ligge noe sted etterpå. Så det er der og da, sier Eirik varmt.

Pelsjegerliv

Årsaken bak initiativet er 90-årsjubileet til Helge Ingstads første bok «Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere» (1931).

Boken handler om Helge Ingstads fire år som pelsjeger blant indianere i Nord-Canada, og er blitt en klassiker for mange friluftsliv- og ekspedisjonsinteresserte.

– Det har alltid har gnagd i meg at vi må markere eller feire det på en eller annen måte. Så kom det litt spontant nå under korona: «Vi lager en festival i stua», sier Eirik.

Fire foredrag

Selv om festivalen er satt sammen på rekordfart, har Eirik fått noen av de mest kjente navnene innenfor villmarksliv i Norge til å ta turen: Børge Ousland, Jens Kvernmo kommer, Stein P. Aasheim og Liv Arnesen.

Alle er nordmenn som har begitt seg ut på ting ingen før dem har gjort, sier Eirik.

Fellesnevneren, sier han, er at alle har latt seg inspirere av Ingstad og Pelsjeger-boka.

– På den måten føler jeg at man bringer denne stafettpinnen videre veldig fint. Også er de jo noen av de beste historiefortellerne i denne sjangeren.

Å representere et bredt spekter av eventyrlyst er også en tanke bak line upen.

– Tråden gjennom Helge og mormors liv er nysgjerrighet og eventyrlyst. Det er det som er nøkkelen her.

Eiriks søster Kristin Ingstad Sandberg mener alle som kommer og skal snakke, på hver sin måte viser dette med å «hive seg ut i noe», bryte opp og gjøre noe som er litt vågalt med et hårete mål.

– Det går ikke nødvendigvis bra på veien, men de viser likevel at det er mulig å gå dit, som jeg tror kanskje er den større historien, sier hun.

Eirik gir Trango-ekspedisjonen som Aasheim skal snakke om, som et eksempel. Ekspedisjonen endte i tragedie for to av klatrerne.

– Det er et foredrag som Aasheim ikke har holdt på 20 år der han mistet to venner. Likevel er det en av de største storveggsbragdene i moderne historie. Jeg synes det er fint at vi får speilet den siden av det også i denne lille minifestivalen, sier han.

TV gjennom Ingstad

Eirik har selv TV-bakgrunn og jobber i dag som redaksjonssjef i NRKs underholdningsavdeling. Når Eirik får spørsmål om han har fulgt i bestepappas fotspor, er svaret både ja og nei.

– I denne familien, som var så tungt akademisk, var mitt steg ut i det ukjente og uforventede – som Helge har lært meg – å begynne å jobbe i TV.

Som barn fikk Eirik ansvar for bildene og filmene til Ingtsad. Ifølge Eirik er det snakk om et arkiv med titusenvis av bilder. Dette skulle bli det som vekket Eiriks interesse for foto og film, forteller han. I dag jobber han med historiefortelling i TV, deriblant Lars Monsen sine programmer.

Men Eirik har også vært på noen eventyr selv, som skulle vise seg å binde ham og bestefaren enda tettere sammen.

Fant Engsjøen

I 1998 ble han med Stein P. Asheim og Vegard Ulvang på en ekspedisjon til Canada for å lete etter den gamle pelsjegerhytta til Helge Ingstad.

I Pelsjeger-boken er det beskrevet at Ingstad og resten av turfølget, det andre året i Canada, overvintret på et sted de kalte Elgsjøen og bygget en hytte. Elgsjøen ble siden mystifisert av mange tur- og ekspedisjonsfolk, for ingen visste hvor det var, forklarer Eirik.

– En del mennesker hadde noen grove ideer om hvor Elgsjøen kunne være, og hadde lett. Så vi dro over på leting etter Elgsjøen. Også fant vi faktisk restene etter den gamle Pelsjegerhytta, sier Eirik og reiser seg.

Han peker mot bokhyllen bak søsteren.

– Ser du der oppi hylla? Der er det en stokk fra hytta på Elgsjøen, da, smiler han.

Søsteren forteller om da Eirik kom hjem med stokken, og ga den til Helge.

– Det var jo ekstremt flaks da. Det er jo et område som er ... det er så gigantisk. Det var et eller annet som bare ville at vi skulle finne det tror jeg, sier Eirik.

– Ser du noen likheter mellom Helge Ingstad og deg selv?

– Næh. Nei, det er vanskelig å si, sier Eirik.

– Jeg ser det, sier Kristin og venter litt før hun fortsetter:

– Jeg tror ikke jeg har satt ord på det før ... Den er en slags viljestyrke, en dedikasjon egentlig, til det dere holder på med. Det å bare bestemme seg for noe og gå for det. En slags drive og gjennomføringskraft. Litt spontanitet, kreativitet oppi det, og å tenke utenfor boksen. Lekenheten også. Helge var en ekstremt leken fyr. De tullet og tøyset utrolig mye rundt middagsbordet. Det genererte på mange måter ideene til det de skulle drive med.

– At du kommer på noe som bare er skikkelig gøy, og som du har lyst til å gjøre, også gjør du det. Eirik har det.

Eirik ler varmt.

– Det var hyggelig sagt.


Alt er gjort?

– Dette er en eventyrfestival. Er det i det hele tatt mulig å være eventyrer i dag. Alt er jo gjort?

Der vil jeg peke litt tilbake på Pelsjegerliv og hva den har betydd i norsk eventyrbransje. Det handler litt om den tiden den er blitt skrevet, svarer Eirik.

Han forteller tiden da Helge Ingstad reiste ut, var en brytningstid mellom de store statsstøttede ekspedisjonene til polene – Amnundsen og Nansen, Nordpolen, Sydpolen og Vestpassasjen, «disse store polfarerne som hadde vær ute og erobret verden, lagt verden under seg og utvidet kartet».

– De er jo er fascinerende på sin måte, men kanskje ikke så lett å identifisere seg med. Det jeg tror gir Pelsjegerliv så sterk kraft, er jo at det er noe alle kan gjøre noe av. Med en gang du går ut i skogen og tenner et bål, kan du gjøre litt som Ingstad, sier Eirik og fortsetter:

– Essensen av den der «Ingstadeske» tilstedeværelsen er jo det berømte sitatet fra Pelsjegerliv: «Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær», leser han fra en kopp med sitatet påskrevet.

– En annen dimensjon av det å være eventyrer, er den tilstedeværelsen i naturen. Det er en nysgjerrighet og en søken, men samtidig er det å verdsette øyeblikkene. Det gjør at det ikke handler om å erobre et nytt land, men å søke den tilstedeværelsen. Det er essensen av det min bestefar sto for.

Økt interesse etter korona

Eirik tror korona har gjort at «vanvittig mange fler har oppdaget gleden ved friluftsliv».

– Vi bor like ved Vettakolltoppen og har sett hvor stor økning det har vært i folk som ligger i hengekøye og som er på vei opp her med ryggsekk. Det er mange som har startet på den reisen. For noen vil nærturen være en glede gjennom livet, mens andre vil ta det lenger; ut i den store verden.

– Er en slik festival med andre ord akkurat det nordmenn trenger nå etter den delvise gjenåpningen?

– Absolutt. Og det å sette julestria litt på pause, sette seg ned i godstolen, skru på streamen, og høre disse foredragene tror jeg kan gi en god fart og tenne drømmer. Hvis festivalen kan få noen til å ta skrittet litt ut av sin egen komfortsone, og oppsøke eventyret – enten det er på tur eller andre deler av livet sitt, så har vi lyktes.

– Er dette en engangsfestival eller er det noe dere på sikt tenker å gjennomføre igjen?

– Nå tar vi dette året først. Men selv om jeg ikke egentlig tørr å si det høyt, går jeg med en liten drøm om at dette kan bli – om ikke nødvendigvis noe større – men noe vi kan fortsette med. For det er så mange som jeg har lyst til å slippe til og speile, ikke minst de aller yngste eventyrerne der ute. Den nye generasjonen. Men nå ser vi hvordan det går. Men jeg har en drøm om at vi er i ferd med å lage noe som kan bli skikkelig fint og inspirerende for mange.

Festivalbilletter kan kjøpes på Ingstadfestivalen.no

Fikk du med deg disse sakene?