Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Til tross for at Oslo har landets høyeste boligpriser og debatten går om millionbyen Oslo, så virker det som om både sentrale politikere og distriktspolitikere tror at folk bor i hovedstaden mot sin vilje. Det er kun mangelen på en jobb i hjembygda som tvinger folk til Oslo. Det stemmer ikke.
Likevel er det stadig krav fra distriktene om å få statlige arbeidsplasser til seg, og regjeringen har som mål å flytte flest mulig arbeidsplasser ut av Oslo. Nå foreslås det å opprette statlige «distrikts-huber», eller kontorfellesskap, for statlige ansatte slik at de kan bo over hele landet. All nytenkning om organisering av offentlig sektor er for så vidt velkomment. Det er strålende om folk kan jobbe fra der de har lyst til å bo. Men det må jo også bety at folk kan være ansatt i Nordfjordeid og bo i Oslo. For tro det eller ei, folk har faktisk lyst til å bo i Oslo.
Det er ikke sikkert at bare er mangel på arbeidsplasser i hjembygda eller statlige kontorfellesskap som gjør at folk faktisk flytter til byene. Det begynner å bli en stund siden folk trakk til byene av nød og mangel på arbeid. Forskning viser at siden 70-tallet har folk først og fremst kommet til byene fordi at de ønsker tilbudene, tjenestene og livsstilen byene byr på. Mange søker mot større fellesskap og mer mangfold. Det snakkes mye dialekt på homobarene i Oslo, for å si det sånn.
Folk kommer hit og blir her fordi de opplever Oslo som raus og romslig. Oslo er deres selvvalgte by. Et sted der de kan finne seg sjøl, og folk som ligner på seg selv. Mange drar kanskje hjem til jul, men de kommer tilbake hit, for det er her de lever de livene de vil leve.
Det er selvsagt ingen selvfølge at statlige etater skal ligge i Oslo. Det viktigste er å samle fagmiljøer og ha god tilgang på fagpersoner. Derfor bør det være en god begrunnelse for å flytte statlige etater vekk fra et rekrutteringsgrunnlag som i Oslo-regionen er på 1,5 millioner innbyggere. Selv om vettet er rimelig jevnt fordelt mellom oss uavhengig hvor vi bor, så er det rett og slett flere å ta av i byregionene. Etater og statlige virksomheter bør først og fremst flyttes dersom det de bidrar til å samle kompetanse i eksisterende næringsklynger eller miljøer med vekstpotensial.
Hvert eneste år blir resten av landet provosert over at Oslo-regionen nok en gang kommer ut som regionen med høyest verdiskaping i landet. Tallene fra SSB er korrigert for at produksjonsaktivitet skal føres på fylket der produksjonen finner sted, så vi i Oslo får altså ikke noe pluss for om hovedkontoret er plassert her. I tillegg har Oslo lavest andel offentlig sysselsatte per innbygger. Det kan jo være en sammenheng mellom dette og den høye verdiskapingen. Oslo lever ikke av offentlige arbeidsplasser, men av en mangfoldig næringssammensetning med en stor andel høyproduktive næringer. Det er nesten så vi burde takke for målet om å flytte statlige arbeidsplasser ut av byen, for når det skjer så beholder vi kompetente arbeidstakere som går inn i privat sektor som holder verdiskapingen oppe. Regjeringen sier jo at det er i privat sektor at fremtidig vekst må komme dersom vi skal ha en bærekraftig velferdsstat i framtida. Men så enkelt er det ikke.
Både by og land er avhengig av den mest kompetente offentlige sektoren vi kan få for skattepengene våre. Et næringsvennlig byråkrati fremmer arbeidsplasser over hele landet når det er organisert så effektivt som mulig. Offentlig sektor kan ikke være et sysselsettingstiltak for å hindre fraflytting fra eller sørge for tilflytting til distriktene. Dette vil bare bli mer viktig når vi må omstille oss vekk fra en oljedrevet økonomi, samtidig som vi har færre i arbeidsfør alder som skal finansiere både stadig flere eldre og vår felles velferd. Da trenger vi ikke minst en offentlig sektor som kan omstilles. I byregionene har vi et arbeidsmarked som tåler omstrukturering, nedleggelser og endring av offentlig sektor. Arbeidsplasser som flyttes ut av Oslo blir som regel på magisk vis til "distriktsarbeidsplasser" som nesten ikke kan røres. Det er ikke spesielt fremtidsretta.
Det er god nasjonal politikk for både by og distrikt og god tenking for å skape mer og inkludere flere over hele landet. Også vi i Oslo mener at mange oppgaver og tjenester skal og bør ligge nært der det er aktivitet og folk bor. Sterke distrikter styrker byene og omvendt. Vi er et for lite land til å polarisere by og bygd.
Men slutt å tro at fellesskapene folk egentlig søker til et statlige kontorfellesskap som deles av folk som tilfeldigvis har en jobb i statlig sektor. Slutt å tro at Oslo blir en millionby på tross av at ingen vil bo her.
