Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Debatten om Christian Krohgs maleri og sensurering av Roald Dahls bøker har reist en viktig debatt om politisering av kunst og litteratur.
Enden på visa ble til slutt at det «kolonialistiske» bildet av Leiv Eiriksson fikk henge i Nasjonalmuseet, og Roald Dahls Herr og Fru Dust fortsatt forble «tjukke» og «stygge». Det måtte imidlertid et folkeopprør til først, og Gyldendal innså at det forelå noen etiske betenkeligheter rundt å renske Roald Dahls bøker fra «krenkende ord».
Debatten vi har vært vitne til har imidlertid avdekket at kunsten i det offentlige rom blir gjenstand for økende press for politisk sensur. Det fra en kulturelite som blir mer og mer distansert fra de som kunsten skal nå.
Da «woke» kom hjem til Norge
Selv om den frie kunsten gikk seirende ut denne runden har sakene de siste dagene illustrert at «woke»-filosofien legger sterkere press på verdier som vi burde holde høyt. Det være seg verdier som ytringsfrihet og at kulturen skal bidra til meningsbrytning.
Kulturen som blir brukt som et virkemiddel for å fremme en kanselleringskultur blir mer fremtredende. Det etterlater en bitter ettersmak av George Orwells 1984 - forskjellen er at staten har blitt erstattet med kultureliten. Og det skjer ikke bare i USA eller Storbritannia, hvor man blant annet tatt steget å hyre inn «sensurlesere» for å redigere verkene slik at de ikke er egnet for å provosere, og hvor forfatteren J. K Rowling nærmest er det samme som å si «Voldemort.»
Det får også fotfeste her på hjemmebane.
Dette kan bli Nationaltheatrets nye lokaler
Kunsten må fritas fra politisk korrekt sensur
Nasjonalmuseets avdelingsdirektør Stina Högkvist begrunnet den opprinnelige avgjørelsen med at verket romantiserer nordmenn som dro til Amerika. Videre slår hun fast at museet ønsker å utfordre en standard som historisk utgjøres av hvite, mannlige kunstnere. Ikke nok med at kunstverket i seg selv anses som problematisk, men også det at kunstneren ikke hadde korrekt etnisk bakgrunn eller kjønn etter Nasjonalmuseets oppfatning er visst også en god grunn til å skjerme offentligheten fra kunstverket.
Vi trenger også kunst som søker å formidle historien slik den faktisk var, ikke i en sminket versjon som har som forutsetning å tåle dagens etiske lys. Det må jo være det som er en av mange hensikter med å adressere historien: nettopp fordi vi skal lære av den.
Mer debatt: Aktivist og postdoktor ved NTNU, Kristiina Visakorpi, forsøkte å lime seg fast på Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet. Hun skriver: Naturen skriker. Hører vi etter?
Dagens etiske og moralske standarder
Vi trenger at kunsten også vekker interesse hos dem som ikke har årskort på Nasjonalmuseet eller har mastergrad i kunsthistorie. Det er etter min mening et samfunnsoppdrag som kulturen skal bidra til å oppfylle. Spesielt gjeldende må det være for kulturinstitusjonene som nyter godt av tilskudd fra fellesskapet gjennom statsbudsjettet.
Da må vi også tilrettelegge for at kunst som kan risikere å provosere og engasjere er synlig i det offentlige rom. Skal vi skape kunst som engasjerer, må vi kunne leve med kunst som ikke nødvendigvis svarer ut dagens etiske og moralske standarder. Det være seg om det dreier seg om likestilling, etnisitet eller andre temaer som vekker debatt.
Tvert imot trenger vi kunst som er egnet til å provosere og aktualisere samfunnsaktuelle temaer. Det bidrar til å engasjere og gjøre kunsten relevant i samtiden – også for folk flest.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
I fritt fall fra Frognerseteren og inn i Oslos mørke netter
Å få vite hvor farlige rusmidler er, demper ikke nysgjerrigheten
Vest i byen kan folk røyke cannabis i fred. På østkanten følger politiet med
