For fire år siden satt Charlotte og så på frokost-TV, da det gikk opp for henne.

Kanskje var det nettopp det psykologen på skjermen snakket om, som kunne forklare hennes overfølsomhet mot sanseinntrykk, og som hadde gjort det så vanskelig for henne å passe inn på skole og jobb, hele livet.

– Jeg har følt at jeg ikke passet inn noen steder i samfunnet. Hver gang jeg har prøvd å sosialisere meg har det endt opp i misforståelser og konflikt. Det handler om forskjellige måter å uttrykke seg på, vet hun nå.

– Jeg er veldig nøye, ærlig og direkte, og folk kan bli såret eller irriterte selv om jeg ikke mener å såre. Folk har syntes jeg har vært vanskelig å ha med å gjøre. Jeg har ikke skjønt hvorfor og trodd det var noe galt med meg. Jeg har bare ment å være oppriktig og informere, reflekterer hun over, der hun står ved kjøkkenbenken i sitt 26 kvadratmeter store og julepyntede hjem.

– Jeg har ikke forstått det sosiale i det nevrotypiske (ikke-autistiske journ.anm.) samfunnet. Jeg forstår det fortsatt ikke, konkluderer hun.

At hun kan plasseres på autismespekteret, skulle det gå noen år før Charlotte fikk på papiret.

– Det var så tydelig

Ifølge Autismeforeningen er det sannsynlig at en del voksne kunne vært diagnostisert, men som fungerer godt nok til at de ikke trenger ekstra hjelp og støtte.

Foreningen skriver også at diagnostisering av voksne kun er nødvendig dersom autisme kan være årsak til problemer med utdannelse, arbeid, familie eller andre viktige områder i livet.

Autisme

Autisme kjennetegnes ved vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Diagnosen kjennes også ved karakteristisk, repeterende atferd, og kan gi både fysiske og psykiske tilleggsvansker. Mange med autisme har overfølsomhet for sanseinntrykk. Symptomene varierer i utforming og intensitet.

Det regnes med at autisme opptrer i cirka én prosent av befolkningen. Flere gutter enn jenter får diagnosen.

En diagnose settes på grunnlag av observasjon og kartlegging av atferdsmønstre og væremåte.

Kilde: Helsenorge og Autismeforeningen

For Charlotte var det viktig å få svar, for å forstå seg selv bedre og ikke klandre seg selv for vanskelige situasjoner hun har havnet i opp gjennom årene. Hun snakket først med fastlegen, men endte med å bli henvist videre av en klinisk psykologspesialist.

– Jeg gikk til en nevropsykolog, og det ble tatt en del tester tidligere i år. Jeg trengte ikke å svare på alle spørsmålene. Jeg scoret så høyt, og det var så tydelig at jeg kunne plasseres på spekteret, forteller hun.

Av blant andre statlige helseaktører kalles autisme en utviklingsforstyrrelse, men dette er en formulering Charlotte finner uheldig og diskriminerende.

– Nevrodiversitetsbevegelsen kjemper for likestilling og å fjerne begrepet, sier hun.

Fordi det er så stor individuell variasjon i hvor stor grad symptomene påvirker funksjonsevnen, heter det gjerne å bli plassert på autismespekteret.

Mange kjenner «Aspergers syndrom», men det er et begrep Charlotte mener er utdatert og som hun ikke vil vedkjenne seg.

– Navnet har en komplisert historikk. Jeg og andre i autismeforkjempermiljøet liker ikke å bruke det, forklarer hun.

– Alt falt på plass

Å få diagnosen i midten av 30-årene, gjorde mye for kvinnen som opprinnelig kommer fra Tromsø.

Alle brikkene i livet falt på plass. Alt ved meg selv ga plutselig mer mening.

Samtidig kom følelsen av vemod.

– Livet mitt kunne sett veldig annerledes ut, hadde jeg fått diagnosen som barn. Etter så mange år som udiagnostisert var jeg helt utbrent, nedbrutt og alvorlig deprimert. Jeg har maskert mye, som er et trekk blant mange autister. Observert hva andre gjør, etterlignet deres oppførsel og latet som jeg har forstått det sosiale. Det er utrolig slitsomt å ha på seg «masker» hele livet, og det slår til slutt sprekker i maskene. De autistiske trekkene skinner gjennom, forteller hun åpenhjertig.

Å få et slikt gjennombrudd i livet, ved å få stilt diagnosen, gjorde at Charlotte nå ønsker å dele sin erfaring. Sånn at andre forhåpentligvis kan få samme hjelp.

Med utdannelse i grafisk design i bagasjen bruker Charlotte mye tid på det visuelle, men også det informative ved profilen. Det er ett av interessefeltene hun dukker ekstra dypt ned i.

Saken fortsetter etter innlegget.

Deler

På Instagram deler hun bilder, tekster og videoer fra livet sitt under brukernavnet «The Spectrum Girl». For eksempel fra når hun oppdager et nytt trekk som er typisk for mange på autismespekteret.

Som da hun hørte en bil fløyte i et parkeringshus, og gjentok lyden for seg selv mange ganger i løpet av dagen for å analysere den, et trekk kalt ekkolali. Eller da hun oppdaget at måten hun ofte sitter på, med beina sammensurret, er et tegn på hypermobilitet.

– Det er ikke sånn at jeg sitter og prøver å ha alle symptomer, men det har flere ganger gått opp for meg at ting jeg har gjort hele livet er helt vanlige trekk for autister, beskriver hun.

– Jeg vil dele alle mine erfaringer for å hjelpe andre, og sånn at ikke alt jeg har gått gjennom av mobbing og utestengelse i samfunnet på grunn av at jeg tenker annerledes ikke var forgjeves.

For Charlotte er det også viktig å dele for å vise at en autist kan komme i alle former og farger.

– Folk kjenner seg igjen

Hun forteller oppgitt at personer på autismespekteret ofte blir spilt av menn i filmer og TV-serier, og at en vanlig misoppfatning er at autister ikke har empati.

– Vi bryr oss nesten for mye om andre, sier Charlotte.

– Mange ser for seg at en autistisk person ikke kan snakke eller kommunisere. De ser for seg Rain-Man. Det er oftest helt feil, selv om noen er nonverbale. Man kan ikke se at en person er autistisk, for det er ikke «noe man ser ut som». En autist er tilsynelatende akkurat som alle andre. Vi er over alt, forteller hun og utdyper:

– Det som skiller seg ut, er at vi er mer oppmerksomme på ting, kan hyperfokusere, har spesialinteresser, er høyt sensitive og mye mer. Men dette trenger ikke nødvendigvis å legges merke til utenfra. Alt oppleves innenfra, og det er derfor vanskelig for noen å skjønne at man faktisk er autistisk.

Det å være åpen om diagnosen på sosiale medier, gjør at hun får tilbakemeldinger fra pårørende og nydiagnostiserte om hvor viktig hun har vært for deres forståelse av autisme.

«Du hjelper så mange folk, familie og venner, som kanskje ikke vet hva som foregår. Du normaliserer noe veldig viktig», skriver ei.

– Folk kjenner seg igjen i min kamp og problematikken jeg snakker om. Mange av følgerne er på samme sted i livet, opplyser Charlotte.

Knytter bånd

Men også Charlotte får mye igjen for å by på seg selv og sin reise, og å være en «autismeinfluenser».

– Autismemiljøet på Instagram er den største ressursen jeg har hatt i livet til nå. Den største støttegruppa jeg har hatt. Nå føler jeg virkelig at jeg knytter bånd på et dypt nivå. Jeg kan snakke om ting som interesserer meg. De snevre interessefeltene, forteller hun.

Charlotte bruker en fargerik kjærlighet på pinne for å forklare autismespekteret.

Kjærligheten på pinne minner om et fargespekter, og alle de ulike fargene symboliserer mangfoldet blant autister.

– Autister plasseres på et spekter. Det er ikke lineært, begrunner hun.

Fagkonsulent Trude Stenhammer i Autismeforeningen heier på at mangfoldet kommer fram. Hun forteller at det trer fram flere og flere autistiske selvadvokater på sosiale medier, som taler sin og autisters sak.

– Spesielt i USA og England har det dukket opp mange. Det ligner en borgerrettighetsbevegelse, der de ofte bruker uttrykket «nothing about us without us». Personene innen denne bevegelsen hevder at en ikke kan skille autisme fra person eller personligheter, at det å ha autisme er en naturlig variasjon, sier hun.

Innen bevegelsen snakkes det om nevrodiverse og nevrotypikere: De som er på autismespekteret, og de som ikke er det.

– De mener at nevrotypikerne må høre mer på hva de nevrodiverse har å si og hvordan de opplever verden, informerer Stenhammer.

Flest gutter

Opp gjennom tidene har det vært vanligere at gutter har fått autisme-diagnosen, enn jenter.

– Tidligere forskning som førte til de diagnostiske kriteriene, fokuserte mest på gutter og menn. I tillegg er jenter og kvinners måte å framstå på ofte annerledes. Ofte er det sånn at jenter klarer å maskere de utfordringene de har på en bedre måte enn det guttene gjør, forteller Stenhammer.

Stereotypier og myter om autister er noe også fagkonsulenten trekker fram.

– Mange tenker at autister er slik det som har blitt framstilt av autister i populærkulturen, men det er langt fra tilfellet. Det er veldig stor variasjon, folk er veldig forskjellige, forklarer hun.

Flere og flere voksne

Ifølge fagkonsulenten var det i 1990 at den første personen i Norge ble diagnostisert med Asperger syndrom. Denne betegnelsen brukes fortsatt av mange, også fagfolk, selv om Charlotte og andre ikke ønsker å bruke den.

– Det er altså relativt nytt. Det har tatt tid før leger og psykologer har plukket opp diagnosen. Vi ser en stor økning i at voksne får diagnosen, men det er sannsynligvis fordi vi har blitt flinkere til å diagnostisere. Til og med en del godt voksne får diagnosen nå, trolig fordi vi er mer familiære med hva autisme faktisk er, sier Stenhammer.

At de fleste kjenner en person på autismespekteret, er hun overbevist om.

Fagkonsulenten mener det er underkommunisert hva autisme faktisk innebærer.

– Den store kompetansemangelen i alle ledd av samfunnet gjør at folk som er på spekteret sliter med unødvendige utfordringer. Det kan for eksempel være at tilrettelegging på arbeidsplassen ikke blir tatt på alvor. Folk på spekterets ressurser og hva de er kapable til blir oversett. Fokuset blir på diagnosen, og folk får ikke vise hva de kan, sier Stenhammer, og viser til Norges offentlige utredninger 2020: «Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom».

Charlotte har fått påvist flere tilleggsdiagnoser ved siden av å ha autisme, noe som anses som vanlig for dem som plasseres på spekteret.

I dag er hun i et nytt kapittel i livet der hun får tilrettelegging. Charlotte går til psykolog for å bearbeide følelser og opplevelser, og får hjelp med kroniske smerter som hun nå har skjønt henger sammen med autisme.

Selv om hun forteller at hun fortsatt har en vei å gå, har Charlotte kommet langt fra der hun startet.

Nå forstår jeg hvorfor. Nå tilgir jeg meg selv.

Charlotte