Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke mulig å beskrive Bjørn med få ord.

Bak den karismatiske, pratsomme og samfunnsengasjerte 49-åringen ligger det mange historier.

Mange gode, men enda flere vonde.

Bjørn kler seg alltids pent. Antrekkene avslører ikke kaoset som regjerer på innsiden.

At han er uføretrygdet, og at han i flere tiår har slitt med psykiske vansker og fysiske lidelser.

At han misbruker alkohol, og at han trenger hjelp til det aller meste.

At han på et tidspunkt ble hjemløs, etter å ha blitt kastet ut av sin kommunale leilighet.

Som kronisk syk og rusavhengig er Bjørn en av Oslos svakeste beboere.

Han har i en årrekke gjort seg opp erfaringer i møte med det han omtaler som «systemet», og er nå klar for å dele dem.

Gjennom alle prøvelser tviholdt på stemmen sin:

Den høye røsten som brenner for Oslo, for rettferdighet, og for menneskene som bor i byen.

Det viktigste er ikke å ta noen, men å gjøre ting bedre for folk i byen vår.

Bjørn Andre Gulbrandsen

Bjørns oppgjør med Oslo: – Noe må endres

Budskapet til Bjørn Andre Gulbrandsen er krystallklart: Han vil endre måten Oslo kommune tar vare på de aller svakeste: – Vi er mennesker og ikke maskiner.

49-åringens hjerte banker for Oslo, for byen han er født i, og som generasjoner bak ham har satt sine spor på.

Han har bodd i hovedstaden hele livet – et liv som for det meste har vært en kamp å komme seg gjennom.

– Jeg har vært utrolig sliten. Det er et mirakel at jeg lever, forteller han åpenhjertig.

Vendepunktet

Før vi kan fortelle om den gangen Bjørn havnet på gata etter å ha blitt kastet ut av sin kommunale bolig på Grønland, må vi skru tiden tilbake.

Nærmere bestemt til 1997, året som ble et vendepunkt i Bjørns liv.

Han hadde slått hodet sitt mange ganger før, blant annet da han skled i trappa fire år tidligere, og lå bevisstløs i en time.

Men denne hodeulykken skulle forandre alt.

For det Bjørn, og heller ingen andre visste, var at disse ulykkene til sammen hadde forårsaket en hjerneskade.

Han skulle vente i over to tiår på riktig diagnose, forteller han.

I mellomtiden førte forvirringen og frustrasjonen over å ha blitt en annen nærmest over natta, til et usunt forbruk av alkohol.

– Alt endret seg i 1997, og jeg mistet mange venner da jeg forandret meg. Jeg merket det også selv, men skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg fikk nervøse sammenbrudd og ble deprimert. Alkohol ble en måte å slå av hodet på.

Bjørn utviklet epilepsi, og har siden levd med opp til tre anfall om dagen. Det varierer hvor kraftige de er.

Sorgen over å ikke ha kontroll på seg selv, verken på kroppen eller tankene, har ført med seg en rekke vonde følger.

Bjørn bor for tiden på Adamstuen Omsorgssenter, som er et senter for avhengighetsbehandling.

Alkoholmisbruk setter fortsatt et stort preg på livet hans.

Bekymringsmeldinger

Før han flyttet inn på Adamstuen Omsorgssenter, var Bydel Gamle Oslo hjemmeadressen hans.

I nesten ti år bodde han i Sigurds Gate på Tøyen. Han leide en leilighet på det private markedet, og trivdes godt.

Sammen med naboene, spesielt dem i sjette etasje, fant han et fellesskap.

Bjørn likte å lage mat til dem, og når den ene naboen ble syk, stilte han opp både hjemme og på sykehuset.

– Vi var som en stor familie, forteller han.

Men livet var langt fra enkelt. Han trengte mer hjelp enn det naboene kunne tilby.

Hjerneskaden førte til funksjonssvikter og konsekvenser for hverdagen, som var så store at de ble helseskadelige.

Hyppige epilepsianfall, alkoholmisbruk, diabetes, psykisk uhelse og ulike organsvikter.

Etter flere bekymringsmeldinger om Bjørns helsetilstand, ble det klart at noe måtte gjøres.

Gulbrandsen har ikke fullgod evne til å ta vare på seg selv i egen bolig uten tilsyn. Vi ber derfor fastlege søke bydelen om egnet bolig med tilsyn, slik at han får oppfølgning og medisinering.

Bekymringsmelding

Bjørns nevrolog ved Oslo universitetssykehus, Bjørnar Hassel, bekrefter at han satt i gang en prosess for at Gulbrandsen skulle få en bolig med tilsyn.

– Han klarte ikke å ta vare på seg selv på egen hånd.

Våren 2019 fikk han tildelt en kommunal leilighet på Grønland, nærmere bestemt i Breigata 9.

Nå skulle hjelpen bli bedre.

Flytting

Innsyn i Bjørns pasientjournal gir et bilde av hvor mørkt livet var i tiden før han måtte flytte fra det som hadde vært hans hjem i nesten et tiår.

Vekk fra den hyggelige utleieren, de gode naboene og tryggheten han hadde funnet, tross alle utfordringer.

I juli flyttet han til den nye leiligheten, hvor hjelpen skulle bli bedre.

I den kommunale boligen var vennene fra sjette etasje langt borte, og Bjørn Andre følte seg mer og mer alene og hjelpeløs.

– Jeg hadde det ikke noe bra.

Ble alt bare verre?

– Kaos

Hjemmesykepleiere kom daglig innom Breigata 9 for å bistå med medisinering for Bjørns mange helseproblemer.

Noen ganger også for å slå av en prat, eller for å oppfordre ham til å oppsøke helseinstanser fordi han hadde fått anfall og slått seg, eller fordi han var langt nede i mørket, eller i flaska.

I flere utdrag fra pasientjournalen kommer Bjørn med ønsker om å få hjelp. Han vil bli edru.

Noen ganger slenger han døra igjen, for så å ringe og be om unnskyldning i etterkant.

Andre dager er bedre. Da prater han med hjemmesykepleierne, som noterer at han er i godt humør, og at han takker dem for tiden deres.

Men Bjørn synes det er ukomfortabelt at nye mennesker kommer inn døra hans daglig. Han blir ikke kjent med noen av dem. Og han er flau over alt rotet.

Hjerneskaden har også ført til reguleringsproblemer. Både med penger, alkoholinntak, men også for de mest elementære ting, som å ta klesvasken, eller rydde opp etter seg etter å ha lagd mat.

– Jeg blir fort stresset, og kan ikke holde orden i boligen. Det blir kaos og rotete.

Pasienten forteller at han i gode perioder er selvhjulpen, mens han i dårlige perioder trenger mye hjelp for å ha det bra. Han kan oppleve hverdagen som et stort kaos og bli engstelig (...). Han gir uttrykk for at han ikke vet hvordan han skal komme seg ut av situasjonen han nå er i. Undertegnede blir svært bekymret over det pasienten forteller om egen helse- og livssituasjon.

Bekymringsmelding fra sosionom ved Oslo universitetssykehus, 06.12.2018.

Trenger hjelp

En dag finner hjemmesykepleieren en kjele med råtten mat i på kjøkkenet, noterer de. Det er uklart hvor lenge den har stått der.

En annen dag starter Bjørn nesten en brann, fordi komfyren sto på under et anfall.

Det er flere tilfeller hvor han hentes i ambulanse, eller sjekkes inn på ulike institusjoner.

Noen ganger fordi han har skadet seg under et anfall, andre ganger fordi han har drukket for mye.

Bjørn trenger mer hjelp, og han vet det godt selv.

Han klager på at han ikke får nok hjelp fra kommune. Leiligheten var veldig uryddig og søpla fullt.

Fra Bjørn Gulbrandsens pasientjournal, 06.08.2019

Men det er ikke alltid han klarer å ta imot.

For Bjørn har fått hjelp.

Bjørn Gulbrandsen har hatt oppfølging fra enhet mestring psykisk helse og rus i Bydel Gamle Oslo over mange år som over lengre tid har jobbet med å bygge relasjon med ham. Han har i perioder også hatt kontakt med andre tjenester i bydelen.

Anna Ryymin, avdelingsdirektør mestring og helse, Bydel Gamle Oslo

Men har den vært tilstrekkelig?

Er det for vanskelig å hjelpe dem som trenger det mest?

Må man være sterk nok – for å i det hele tatt klare å ta imot hjelpen?

Hadde noen form for hjelp vært god nok for Bjørn?

– Det er noe gærent med det systemet vi har lagd, og man skjønner ikke hvor vanskelig det er før man trenger det selv. Det systemet mennesket har skapt, kan mennesket forandre, forteller Bjørn.

Streik

Bjørn trekker ofte opp enkelthendelser for å belyse utfordringene han har møtt på under omsorgen til bydel Gamle Oslo.

Han henger seg opp i det konkrete, fordi det store bildet blir for overveldende å gå inn i.

Jeg klarer ikke å formulere meg. Det er for mange kokker, og for mye søl.

Bjørn Andre Gulbrandsen

Én av disse hendelsene var da han betalte dobbel husleie i fem uker, under flyttingen fra Sigurds Gate til den kommunale boligen i Breigata 9. Han klagde ikke, men forteller at han som uføretrygdet følte seg lurt.

Han er selv veldig klar over sine egne utfordringer, og ba derfor om at de neste husleieinnbetalingene skulle bli utført med autotrekk fra kontoen, slik den hadde blitt de siste ti åra.

Gang på gang kontaktet han kommunen for å forsikre seg om at leien skulle bli trukket direkte, forteller han.

– Dette var veldig viktig for meg.

Det var vanskelig å vite hvem han kunne ringe. Var det ikke en kontaktperson han kunne få tak i?

Han følte seg frustrert, stresset og sliten. Hvorfor kunne ikke husleien bli trukket direkte, så han kunne slippe å tenke på det?

Et skriv fra legen i 2008 forklarer Bjørns vanskeligheter med personlig økonomi:

«Min vurdering er at en eller annen form for hjelp til økonomistyring vil være stabiliserende for pasienten for å sikre at grunnleggende faktorer som bosted, strøm og mat/klær er på plass.»

Han hadde ett sterkt ønske: Å bli hørt.

Dette rammer så utrolig mange. Jeg vil sette fokus på at det er mennesker det handler om her.

Bjørn Gulbrandsen

Først i desember, nesten et halvt år senere, kom skrivet om autotrekk som Bjørn måtte signere.

I mellomtiden hadde ikke Bjørn betalt husleien sin.

Selv kaller han de ubetalte månedene for en streik.

– Å ikke betale husleie var det eneste jeg følte jeg kunne gjøre for å bli sett og hørt. Jeg prøvde å få tak i noen, og trodde virkelig at det skulle ordne seg.

Les også

Så mange er kastet ut fra kommunale boliger i Oslo

Hjemløs

Da namsfogden kom på døra 11. desember 2019 med utkastelse i hånda, kontaktet han selv politiet.

Hvorfor gjorde du det?

– Fordi politiet er bedre på å skrive rapporter enn andre.

Han ler, den lune humoren hviler ofte like bak de tunge beretningene.

Namsfogd i Oslo, Asker og Bærum, Alexander Dey, bekrefter at det på tidspunktet for utkastelsen forelå fire måneder med utestående husleie.

Han sto bokstavelig talt på bar bakke:

Hjemløs, med en sekk fylt med de eiendelene han fikk plass til.

Han blir fort alvorlig.

– Jeg hadde ikke noe sted å bo. Og jeg var så sliten.

– Jeg husker veldig lite av den tiden. Jeg var så ute å kjøre, både psykisk, fysisk og med alkoholmisbruk, forteller han åpenhjertig.

Bjørn, mannen med hjerneskade, diabetes, hjerteproblemer, ukentlige epilepsianfall og alkoholmisbruk, var overlatt til seg selv.

Når han ikke sov på gata, sov han på sofaen til en venn, eller i Domkirken.

Det var umulig å få kontakt med noen. Man burde ha ett menneske. Jeg hadde ingen.

Bjørn Andre Gulbrandsen

Bjørn var fortvilet. Han følte seg alene, selv om bydelens ulike instanser sto til rådighet på papiret.

Han opplevde at det bare var en som tok ansvar: Seg selv.

– Har du tretti mennesker å forholde deg til i tjue år, så blir man frustrert. Jeg ville ha én jeg kunne kontakte.

Opplevelsen om å ikke bli sett, startet ikke i Breigata 9. Det hadde pågått lenge.

– Det er fælt å ha en hjelper som ikke ser deg. Det er enda verre enn å ikke ha noen, forteller Bjørn.

– Kritikkverdig

Pasient- og brukerombudet i Oslo og Akershus kaller utkastelsen for kritikkverdig i et skriv fra 15. juni 2020:

«Ombudet mener det er kritikkverdig at bydelen ikke hadde et egnet botilbud til Gulbrandsen da han ble kastet ut av boligen sin i desember 2019. Bydelen var godt kjent med at det gikk mot en utkastelse, og bydelen var godt kjent med Gulbrandsens helseutfordringer. Utkastelse av bolig er svært belastende og spesielt for sårbare personer med helseutfordringer.»

– Jeg skulle få mer oppfølgning på grunn av sykdom, men det ble bare verre og verre. Hadde jeg fått hjelp til husleie og blitt boende, hadde jeg nok kostet kommunen utrolig mye mindre enn det jeg har gjort til nå, forteller Bjørn.

Hvor skulle han bo nå?

Etter noen uker fikk han plass på et hospits. Hverdagens kaos var ikke lenger i hovedsak inni sitt eget hode, men også i omgivelsene.

Mannen som ifølge helsepersonell ikke kunne ta vare på seg selv i en privatleid leilighet, møtte her en hverdag med felles dusj og tunge narkomane som nærmeste nabo.

I tiden som fulgte flyttet han fra institusjon til institusjon: Fra et hospits til Frelsesarmeens Heimen, til et annet hospits, før han for under to måneder siden endte opp på Adamstuen omsorgssenter.

Les også

Stenger Erlik Oslo: – Helvete bryter løs

– Åpenbart svikt i systemet

Sett på papiret er Bjørn Andre en av samfunnets svakeste borgere. Han har likevel funnet fram styrken i seg for å tale sin sak. Han har gått på politiske møter, sendt klager, og personlig kontaktet politikere og byråkrater.

«Man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv» er et ordtak han ofte gjentar.

Hans mål i livet er at andre som opplever å ikke bli sett og hørt, skal få den hjelpen de trenger. Han beskriver opplevelsene sine som «omfattende systemsvikt».

– Man ser ikke enkeltindividene og deres behov. Oslo blir for svært, og når man er på sitt svakeste så trenger man å ha en å snakke med som har tid, og som ikke bare forsvinner.

– Mine opplevelser angår så utrolig mange mennesker. Vi kan ikke ha det slik i byen vår lenger.

Teodor Bruu er leder for bydelsutvalget i Gamle Oslo. Han er en av de Gulbrandsen selv har kontaktet de siste åra.

– Jeg har møtt og snakket med Bjørn Andre ved flere anledninger, og han har noen tøffe historier å fortelle, forteller Bruu.

Han poengterer at han tar Bjørns historie alvorlig.

– Det gjøres masse godt arbeid i den boligsosiale politikken i Oslo, men fortellingen til Bjørn og flere andre viser at vi fortsatt har en lang vei å gå i å sikre at systemet fanger opp alle og skaper trygghet og forutsigbarhet for dem som trenger det mest.

– Her er det åpenbart svikt i systemet.


Bruu informerer videre om at han som ombudsperson for folka i bydelen vil løfte Bjørns sak videre til Rådhuset.

– Jeg håper historiene til Bjørn om hans opplevelser med kommunen, kan være med på å legge grunnlaget for en full gjennomgang av boligpolitikken i Oslo. Det er et vanskelig felt, men jeg er sikker på at vi kan bedre hvis vi lærer av de tingene som åpenbart har svikta.

Lederen for bydelsutvalget ønsker også å rose Bjørn for åpenheten.

– Det står utrolig respekt av Bjørn. Når tøffe folk går foran med sine historier, blir det enklere for andre. Jeg oppfordrer alle i bydelen som har negative eller positive opplevelser med noen av kommunens tjenester, å ta kontakt. Jeg kan ikke bryte inn i enkeltsaker, men jeg kan løfte de strukturelle utfordringene videre til kommunen.

Drømmen

Hva ville det beste vært for Bjørn?

Han hadde det fint sammen med naboene i Sigurds gate. Menneskene er alltid det viktigste for Bjørn. De personlige relasjonene, øyeblikk som deles, samtaler, sorg og glede.

Han skulle gjerne bodd slik igjen. Men grunnet hjerneskaden og påfølgende utfordringer, er ikke det et virkelighetsnært scenario.

En gang så livet annerledes ut.

For ikke altfor mange år siden var Bjørn fortsatt på andre siden av samfunnet: Han jobbet som ungdomsarbeider, og med rusforebygging blant unge.

En seniorrådgiver i NAV skrev i 2009 følgende om Bjørns jobbutsikter:

«Av de mange personer som samfunnet skal bistå til å finne et nytt liv (...), vil Bjørn tilhøre den gruppen som jeg tør å pasta at samfunnet/«hjelperne» ikke kan unngå å gjøre noe for. Noe annet vil være en fallitterklæring fra det bestående hjelpeapparatet! Kostnaden for å bistå Bjørn til et nytt liv vil være meget mindre enn å la han forbli i den situasjonen han nå er i.»

Det var først i 2011 at Bjørn ble erklært uføretrygdet. Hjerneskaden tok for mye over. Livet ble for tungt.

Jeg ønsker jo å jobbe og å bidra. 

Bjørn Andre Gulbrandsen

Da Bjørn Andres mor døde i 2015, og han fikk deler av arven i 2016, og dermed startlån, tente det seg et håp: Kunne han få sitt eget hjem, et sted hvor han kunne føle seg trygg?

– Drømmen var en toroms på Søndre Nordstrand, forteller han.

Men 2016 var også året da boligprisene i Oslo føk til værs: Fra januar til desember økte boligprisene med hele 26 prosent.

Drømmen bleknet.

– Det er fortsatt drømmen min. Jeg hadde ikke kjangs i boligmarkedet, og i hvert fall ikke nå.

Hva som skjer videre for Bjørn Andre er ennå uvisst.

Avdelingsdirektør Ryymin opplyser om at bydelen har jobbet med å skaffe et sted hvor han kunne bo, «med et oppfølgings- og tilsynsnivå han har behov for.»

– Bydelen har derfor lagt ned en betydelig innsats for at han i dag kan bo på Adamstuen i påvente av plass på et annet sted, opplyser hun.

Bjørns største ønske ved å fortelle sin historie er å se en reell forvandling for Oslos svakeste.

– Vi må endre hele systemet for sosial boligpolitikk i Oslo kommune, systemene er for uoversiktlig og vanskelige.

– Det er ikke meg det handler om her, jeg er ikke viktig, og jeg har klart meg. Men jeg vil gjøre en forskjell for andre.

Les også

Stig (53) fikk Alzheimer: – Slag i ansiktet

Jobber med å sikre bedre samhandling

Anna Ryymin er avdelingsdirektør for mestring og helse i Bydel Gamle Oslo. Hun forteller at hun blir lei seg av å høre Gulbrandsens opplevelser i møte med bydelen.

Ryymin erkjenner at det helhetlige tilbudet til de svakerestilte i samfunnet er noe de har jobbet med, og fortsatt jobber med.

– Slik det fremstår ut fra hans historie, har bydelen en vei å gå for å lykkes med sammenhengende og helhetlige tjenester til mennesker med komplekse utfordringer.

– Våre tjenester har sterk faglig kompetanse på sine områder, men deling av kompetansen på tvers lykkes vi ikke alltid med. Å få til denne samhandlingen både internt og eksternt er noe vi jobber med kontinuerlig, og prioriterer høyt.

Avdelingsdirektøren informerer om at de av disse grunnene i 2021 har samlet enhet psykisk helse og rus og boligenheten i én avdeling.

– Dette er nettopp for å sikre bedre samhandling mellom disse tjenestene.

Det er ganske firkantet, det å ikke se mennesker. Folk som bor i kommunale boliger, bor der av en grunn.

Bjørn Andre Gulbrandsen

Generelt forteller hun at måten bydelen jobber med mennesker som Bjørn på, er ut fra et perspektiv om mestring i eget liv.

– Dette perspektiv er at alle, uansett sykdom eller nedsatt funksjon har ressurser til å oppleve denne mestringen. Derfor må brukeren selv eie sine «mål» og våre vurderinger må gjøres i samarbeid med brukerne.

– For å få dette til, og for at den enkelte bruker ønsker å ta imot tjenester og nyttiggjøre seg av tilbud, er god kommunikasjon, relasjonsbygging og tillit grunnleggende.

– Dette kan være særlig vanskelig å lykkes med i møte med sårbare grupper, og vi jobber kontinuerlig med denne kompetansen i bydelen. Å få til sammenhengende og helhetlige tjenester er høyt prioritert.

Les også

Zahida (43) var hjemmeværende og analfabet. Slik får de Oslos innvandrerkvinner ut i jobb

Kommentarer til denne saken