I døra til Manglerud ishall står 80 år gamle Bjørn Danielsen med et stort smil om munnen. Han viser vei inn til kontoret, og byr på en kaffe.

– Ja, jeg heter Bjørn Danielsen. Jeg er en ishockey-entusiast og fyller 81 i påsken. Forhåpentligvis, sier han og ler godt.

Bjørn er lagleder for Manglerud Star Eliteserien, og har viet livet til ishockey. I fjor ble han æresmedlem i klubben, og vil om ikke lenge, få bilde sitt hengt opp på veggen.

– Det vi driver med i Manglerud Star er å lære unge folk å kommunisere, ha respekt for klokkeslett, og rett og slett bare vokse og bli ordentlige folk.

– Bare en brikke i samfunnet

– Vennskapet mellom hockeygutter er mer spesielt. Relasjonene blir nærmere. Vi passer på de og de passer på oss, sier han om hockey-miljøet.

80-åringen har bestandig vært opptatt av idrett. Da han var ung drev han med både med håndball og fotball. Men ingenting var så moro som ishockey.

– Jeg er bare en brikke i dette samfunnet.

– Det var ydmykt, du virker mer som limet her?

– Haha, sier du det ja, ja det kan godt hende, sier han ydmykt og humrer.

En som kan bekrefte dugnadsånden til Bjørn, er Geir Henriksen, som plutselig stormer inn på kontoret. Han driver hockeyskolene for barn i ferien, og Bjørn har trent sønnen hans i flere år.

– Bjørn er en legende altså. Det er noe helt eget med han. Han gir seg aldri, er alltid blid og glad, og han er helt utrolig. Han er et friskt pust. Han er viktig for klubben, sier Henriksen.

– Og klubben er viktig for meg, bryter Bjørn inn.

Les også

Andrea (25) lider av en sykdom som vil gjøre henne blind: – Det er jo bare verden for meg

Manglerud Star - hvor han hører til

Bjørn var elev på Foss videregående skole på Grünerløkka. Han beskriver idrettsmiljøet der som stort og bredt. Han spilte fotball, og sier til Avisa Oslo at han spilte med flere som senere ble landslagsspillere. Kjell Kaspersen var blant fotballguttene i idrettsmiljøet Bjørn var en del av.

– Jeg husker spesielt en jeg gikk på skolen med, som hadde norgesrekord på 400 meter hekk. Jan Gulbrandsen heter han. En dag, i storefri, satt han norgesrekord i stille høyde. Han var en legende, altså.

På den tiden var det vanlig å reise til sjøs etter endt skolegang. Det ville ikke Bjørn. Derfor reiste han til Tyskland for å jobbe.

– Jeg hadde tysk på skolen i Norge, men å komme ned dit til alle dialektene er jo noe helt annet.

Etter to år i jobb, bestemte han seg for å ta en utdanning innen ishockey.

Da han kom hjem fra Tyskland i begynnelsen av 60-tallet ble han raskt hentet av daglig leder for Manglerud Star, og ble deretter trener på fritiden. I mellomtiden har han vært trener for både Hasle-Løren, Lørenskog og Vålerenga.

Men han kom tilbake til Manglerud Star - hvor han hører til.

Føler seg ferdig med litt av moroa

I løpet av en lang karriere er det noen lag som Bjørn husker bedre enn andre.

– Vi hadde et lag som var født i 95, og de må jeg berømme. De må ha vært et av Nordens beste lag. De var ordentlig flinke, men nå er det vel bare tre/fire av de som fremdeles spiller hockey.

Han forteller en historie om da de var på World Cup i Stockholm for 16 år siden. De skulle spille mot en tydelig favoritt i turneringen, og et lag som var forventet å se i finalen.

Kvelden før fikk han høre at treneren til Västerbotten hadde bedt gutta om å være snille med Manglerud Star. Da bestemte Bjørn seg for at de skulle vinne den kampen.

– Jeg ba gutta gi jernet. Og det gjorde de altså. På et tidspunkt var det 6-0 til oss, og jeg hoppet og jublet på tribunen.

Plutselig kunne ingen se Bjørn på tribunen lenger. Da hadde han falt bakover med hodet først og beina opp i været etter dansingen.

– Det var ordentlig gøy. Jeg lå med beina rett i værs, og at jeg ikke slo meg i hjel er et mirakel. Vi vant 7-4, og det prater vi om enda.

Bjørn humrer igjen. Han har mange gode minner å se tilbake på. De verdsetter han mer enn noe annet i karrieren sin.

Hva gjør du for Manglerud Star?

– Spør heller hva jeg ikke gjør, sier han og skratter til. Jeg er lagleder og jobber med daglig leder i Eliteserien. Nå er det for det meste bare kontorarbeid.

Bjørn har til nå vært med på de fleste bortekamper. Han innrømmer at det å være med gutta på tur er litt av moroa, men han føler seg helt ferdig med det nå.

12 timer som pensjonist

Selv om han føler seg ferdig med bortekamper, tror han ikke at han noen gang vil føle seg ferdig med selve hockeyen. På spørsmålet om han tror han vil pensjonere seg, svarer han nei.

– Jeg tror det går automatisk en dag. Kona liker ikke at jeg sier det, men den dagen jeg er ferdig her skal jeg bæres ut med begge beina først.

En gang da han var 65 år prøvde han å pensjonere seg. Den samme dagen fikk han tilbud fra Vålerenga. Etter 12 timer som pensjonist, møtte han opp som trener for Vålerenga. I løpet av tre år fikk han et lag til NM.

– Noe har jeg jo greie på. Jeg synes det er helt strålende å møte på gutta igjen nå, det er herlig!

Ishockey-entusiasten har til sammen fått fire lag til NM. Men han er veldig opptatt av å ikke få all æren for det.

– Det er jo ikke bare meg, det er gutta også. Også er den en hel haug av folk rundt laget. Det er sånn at én ofte får æren, men det burde ikke være sånn. Det er dugnad.

– Hvis ikke dugnadsånden er der, så vil denne idretten dø ut. Eller nei, da vil alle idretter dø ut.

Bjørn legger til at han selv har lagt merke til at dugnadsånden er synkende. Det gjør han trist. Han sier til Avisa Oslo at man er helt avhengige av folk for at det skal gå rundt.

– Hva skal vi gjøre i Norge uten all den dugnaden? Det er så enkelt, men man må brenne for det.

Hvorfor ishockey?

– Jeg har bestandig vært fascinert av ishockey. Man blir bitt av basillen, og det er jo litt artig.

Bjørn sitt største ønske er at Manglerud Star skal få en ny ishall. Han sier til Avisa Oslo at det blir for lite istid til de små, med kun en isflate.

– Vi har prøvd, men vi har ikke kommet gjennom foreløpig. Men vi har folk på saken, som ikke har tenkt å gi seg med det første.

– «Bag-inn, bag-ut»

Bjørn er en ekte Oslo-gutt, født og oppvokst på Carl Berners Plass. Nå bor han på Ellingsrud med kona. Kona er også sports-entusiast og synes det er fint at mannen hennes fremdeles jobber med det han elsker.

De to møttes for 50 år siden, og har siden vært sammen. De har tre voksne barn som alle fikk inn idretten med teskje.

– Naboen vår kalte leiligheten vår for «bag-inn, bag-ut». Da den ene ungen kom hjem fra trening med bag, dro den andre ut på trening med bag.


80-åringen gleder seg til våren etter en lang sesong. På sommeren drar han og kona ned til Skjebergkilen for å koble av. Der har de en campingvogn som de bor i hele sommeren.

– Jeg klarer absolutt å slappe av, kanskje litt for mye, sier han og ler.

Og når det gjelder å bli intervjuet, var Bjørn skeptisk. Helt til han kom på at han kanskje kunne få flere inn i idretten ved å fortelle.

– Kanskje jeg kan inspirere noen andre til å fortsette. Vi trenger flere som blir, sier 80-åringen.

LES OGSÅ: