Gå til sidens hovedinnhold

Barna ble drept. Slik lever de med sorgen, savnet og sinnet

– Folk sier at de ikke forstår hvordan vi klarer å overleve tapet. Det de ikke skjønner er at man ikke har noe valg.

«Er dere ikke ferdig med det nå?».

Spørsmålet har gjentatte ganger dukket opp etter terrorangrepene i 2011, hvor 77 menneskeliv gikk tapt.

Thomas (16) fra Romsås, Synne (18) fra Nordstrand, og Isabel (17) fra Høybråten ble alle skutt og drept på Utøya.

Avisa Oslo møter foreldrene deres ti år etter.

Hvordan har livet vært etter at de ble frarøvet det kjæreste i livet, på den mest brutale måten?

Thomas Margido Antonsen (16)

Thomas Margido Antonsen var bare 16 år da han ble drept på Utøya.

Etter to skudd var han død. Klokka var 18.14.

Han hadde store planer for livet, og drømte om å bli statsminister en dag.

På fritiden var han aktiv i speideren og med innebandy. Men kjæresten og familien var det viktigste for ham.

Igjen sitter mamma Rita.

Han så det gode i alt og alle. Han var et tvers gjennom godt menneske.

Rita Victoria Føreland, mor

Jeg har stadig tanker om at han kommer inn gjennom døra og sier «Hei hei, her er jeg».

Rita Victoria Føreland, mor

Rita Victoria Føreland har flyttet fra Romsås til Løvenstad, like utenfor Oslo.

Det er juli, og klamt i lufta. Den sterke sola skifter brått til mørke skyer, men regnet lar vente på seg.

– Det føles noen ganger som om det skjedde for bare et par uker siden.

Vi sitter ute på terrassen. Thomas er med i form av en stor tatovering på Ritas arm.

At tiden har gått ser hun på sitt andre barn, en datter som var ni år da storebror ble drept, og som i dag er 19.

– Den store sorgen har bleknet, men savnet er der like mye. Jeg gråter veldig ofte, forteller hun åpenhjertig.

Hun forteller at hun fikk lidelsen PTSD – posttraumatisk stresslidelse – etter terrorangrepet.

– Jeg trodde jeg skulle klare å takle alt selv, men det gjorde jeg ikke. Jeg får fortsatt høre at jeg gråter av ingenting, og jeg merker at jeg blir fortere sint og lei meg.

Å sove er fortsatt vanskelig, og hun må belage seg på sovemedisin. Når hun hører helikopterlyd eller skudd fra skytebanen, skvetter hun til. Selv om hun ikke var der selv, har hun fått fortalt alt i detalj.

Når hun er på jobb i barnehagen, smiler hun og leker med barna.

– De fleste ser det ikke, det er de jeg bor med som får støyten. Det er én Rita før 22. juli 2011, og en annen etterpå. Jeg var mye blidere før. Nå setter jeg på en maske.

Rita var på vei til hytta i Valdres da Thomas ringte. En bombe hadde gått av i Oslo. Var mamma i sikkerhet?

Han ringte opp igjen en tid etterpå. Det var noen som skjøt på Utøya. Rita trodde ikke på det.

17.52 kom den siste telefonsamtalen. Thomas var redd, og gråt.

Det var ordentlig skyting, han hadde sett flere skadde.

20 minutter seinere var han drept.

– Jeg har følt mye på sinne. Alt feilet den dagen, og jeg sitter ikke igjen med gode ord, akkurat. Man kjenner på maktesløsheten med at man ikke får gjort noe med verken det ene eller det andre.

I dag ville Thomas vært 26 år gammel.

Hun tenker ofte på alt han ikke fikk gjort.

– Noen sier at man graver seg ned i sorgen, og man burde være ferdig med det, at det har gått så lang tid. Men jeg er livredd for at disse ungene skal bli glemt. Det er ikke mange som snakker til meg om ham lenger.

Å skrive og snakke om tanker, følelser og minner er det som har hjulpet henne mest, forteller hun.

– Folk spør hvordan jeg har klart det. Men du har ikke noe valg, du bare må. Hadde jeg ikke hatt datteren min er det ikke sikkert at jeg hadde klart meg like godt. Jeg står her fortsatt, ti år etterpå.

– De neste ti årene blir nok ganske like som slik det er i dag. Det har gått fra det jævlige til det bedre. Sakte, men sikkert. Klumpen inni brystet er der hele veien. Man må prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, man må jo leve videre.

Isabel Victoria Green Sogn (17)

Det gikk en uke før foreldrene til Isabel Victoria Green Sogn fikk bekreftet at datteren var blant de drepte.

Den livsglade og sprudlende jenta var ikke mer.

I år hadde hun fylt 27 år. Hvem hadde hun vært?

På et foreldremøte i 10. klasse sa læreren at hun kunne bli det hun ville. Hun snakket om å bli advokat.

Linda Sogn, mor

Folk sier de hadde dødd om det hadde skjedd dem, men man kan ikke dø av sorg.

Jon-Inge Andy Sogn, far

– Det er noe som skjer i kroppene våre på denne tiden. Sommeren er ikke god som den var før. Vi kan først puste ut på høsten.

Huset på Høybråten ble brått stillere den livsomveltende sommeren i 2011.

Datteren til Linda og Jon-Inge Andy Sogn kom aldri hjem igjen fra sommerleiren på Utøya.

– Vi får stadig vekk høre «skal dere ikke gå videre, og bli ferdig med 22 juli?». Vi kommer aldri til å bli ferdig, men vi har gått videre. Vi er ikke på samme sted som for ti år siden, forteller Jon-Inge.

– Det syns jeg er vondt. Jeg kan aldri bli ferdig med Isabel. Jeg er like stolt og glad i henne om hun lever eller ikke, legger Linda til.

Det er mye som har skjedd de siste ti årene, både på godt og vondt. De har fått et barnebarn. Isabels åtte år eldre søster er blitt mor.

Linda ble ufør etter terrorangrepene. Helseproblemer sammen med den store sorgen ble for mye.

I juni i år ble en vei i nabolaget oppkalt etter Isabel.

– I starten var vi helt lammet. Ti år etter, så får ikke kroppen helt roen, det er alltid spenninger, sier Linda.

De forteller at det er flere grunner til at de stødig har kunnet stå sammen, og at det ikke gikk verre med dem.

– Vi er ofte på ulike steder i sorgprosessen til ulik tid, og gir hverandre lov til det. Vi har også vært flinke til å finne på hyggelige ting sammen, som å gå turer i fjellet, og reise bort. Det har vært god medisin for oss. Vi har passet på hverandre, forteller Linda.

Hvilke følelser som regjerer, er også ulikt.

– Jeg er mer forbanna nå. I 2011 skulle alt være så politisk korrekt, og man skulle ikke vise sinne. Hadde jeg hatt muligheten, så hadde jeg kverket fyren, forteller Jon-Inge.

For Linda er det annerledes.

– Jeg har ikke hatt så mye plass til sinne, for jeg har vært så lei meg. Når barnet ditt blir drept, så har du ikke så mye valg. Du kan ikke gjøre noe med det, du må gjøre det beste ut av det for å overleve.

22. juli 2011 var de på camping. Isabel hadde vært med, men måtte dra for å reise til sommerleiren på Utøya.

For første gang tenkte Linda at hun for en gangs skyld ikke skulle være like mye hønemor som ellers.

– Jeg sa at hun selv kunne sende melding når hun ville.

– Det var fordi jeg tenkte at det var trygt på Utøya.

17 år gamle Isabel var selvstendig. Hun hadde vært på språkreise i Malta, og på konsert i Barcelona - uten foreldrene. At det var i Norge det skulle gå så galt, kunne ingen forutse.

– Det er ingen som tenker at du kan risikere å bli skutt på en politisk sommerleir. Det er helt sinnssykt, sier Jon-Inge.

– Vi er glad for alt vi sa ja til, og alt hun trampet seg til. Jeg hadde hatt mer vondt om jeg hadde nektet henne for flere ting, forteller Linda.

De har begge fått et annet perspektiv på livet.

– Jeg er veldig engstelig for mye. Jeg er redd for å dø fra barnebarnet mitt, og jeg er redd for at andre skal dø fra meg. At noe plutselig skal skje. Og når folk sier «det skjer ikke», så tenker jeg at det vet man faktisk ikke, sier Linda.

Jon-Inge er enig.

– Livet er veldig skjørt. Man vet aldri hva som kan skje rundt neste sving.

Synne Røyneland (18)

Synne Røyneland (18) ble drept av tre kuler forfra.

Lungene var skadet etter redsel og hyperventilasjon fra å ha løpt rundt på øya. Hun prøvde å gjemme seg fra terroristen.

Mor Lisbeth beskriver Synne som kreativ, søkende, blid og sosial.

Synne var en veldig sprudlende jente, med rødt hår og fregner, egen vilje og en underfundig form for humor.

Lisbeth Røyneland, mor

Fra å være veldig mye sorg, er det nå mer savn. Hun ble frarøvet livet på en så brutal måte. Det er ikke noe som går bort, men noe man må leve med.

Lisbeth Røyneland, mor

Lisbeth Røyneland mistet én av sine to døtre i 2011.

På skiltet utenfor leiligheten i Nordstrand står det fortsatt «Lisbeth & Synne».

De ti siste årene har vært preget av mange våkenetter, ubesvarte spørsmål og et dypt savn.

– Det tok nesten to år før jeg kunne erkjenne at hun ble borte. Det var noe i meg som ikke skjønte det helt. Så fort jeg kom til den erkjennelsen, kunne jeg bygge opp livet mitt en gang til.

Å få være tett på andre etterlatte har hjulpet henne mye, forteller hun.

– Jeg skjønner at jeg ikke er gal, selv om jeg går rundt med rare tanker. Jeg var lenge opphengt i hvorfor hun ikke bare svømte, helt til jeg snakket med en annen mamma som sa at det var fordi de passet på hverandre, de ble jo funnet i grupper. Da skjønte jeg.

Siden 2015 har hun vært leder for støttegruppa, og på tiårsmarkeringen skal hun selv tale i regjeringskvartalet.

– Lampene slås av 23. juli, da blir det et tomrom. Derfor er det viktig at vi har samlinger for berørte en tid etter, også, forteller hun.

Hvert år tar hun sommerferie fra IT-jobben på omtrent samme tid.

– Jeg prøver å ta meg ferie i ukene før datoen. Jeg blir så ukonsentrert at det ikke er noe poeng i å være på jobb. Det er en urofølelse som sitter i kroppen.

Lisbeth forteller at hun bare husker bruddstykker fra dagen da livet ble snudd på hodet:

Bombe i Oslo. Skyting på Utøya. Ubesvarte telefoner og meldinger. Stengte veier. Venting. Journalister, fotografer og politikere.

– Den fortvilelsen av at man ikke kan gjøre noe er så grusom. Det er ingen mening å finne i det. Jeg måtte erkjenne at terrorangrepet rammet meg og min familie. Det er ingenting man kan si eller gjøre.

Synne hadde kort tid før sommerleiren tatt sin første tatovering, ordet «Kjærlighet».

Etter 22. juli ble hun hedret ved at flere, både kjente og mindre kjente, tok samme tatovering som henne.

Det var fint at kjærlighet ble trukket fram som måten å bearbeide angrepene på, men til tider også vanskelig.

– Til å begynne med var jeg veldig sint. Jeg hatet virkelig Breivik. Men det var rosetog og alle var så snille mot hverandre, at jeg måtte trykke det vekk. Etter rettssaken var jeg ferdig med ham, da var han bare en fjott for meg.

Lisbeth forteller at hun har lært mye, blant annet viktigheten av å gi seg selv tålmodighet.

Også på andre områder har tapet av datteren satt sitt preg.

– Det har endret meg. Detaljer jeg var opptatt av den gangen, blåser jeg i nå. Det jeg ikke kan gjøre noe med, bryr jeg meg ikke om, mens det jeg kan gjøre noe med, tar jeg tak i.

Lisbeth hadde ikke trodd at dette var noe hun kunne overleve, før hun satt i det selv.

– Hvis noen hadde sagt til meg at dette kom til å skje, hadde jeg svart at da dør jeg. Men det er en styrke vi alle har inni oss som gjør at vi overlever. Og jeg har en datter til. Morsinstinktet slår inn, og da nytter det ikke å legge seg ned.

Ti år etter er hun opptatt av at man fortsatt skal huske brutaliteten av massemassakren 22. juli 2011:

– Dette var ikke en tilfeldig gal person som gikk rundt og skjøt. Han drepte ungdommene som var der fordi de trodde på det de trodde på. Det er viktig å kalle det for hva det faktisk var:

– Terror.

Kommentarer til denne saken