Debatten om forslaget til rusreform pågår for fullt i Arbeiderpartiet nå. Det blir landsmøtet i april som avgjør hvor vi lander. Men la meg først som sist komme med noen avklaringer i jungelen med misforståelser rundt rusreformen:

  • Nei, det blir ikke lovlig å sitte og ruse seg i en park.
  • Nei, det blir ikke lovlig å ta med seg narkotika på fest.
  • Nei, det blir ikke lovlig å selge narkotika.
  • Nei, narkotika blir ikke legalisert.
  • Nei, det blir ikke økt bruk av narkotika med avkriminalisering.
  • Nei, politiet vil fortsatt ha en rekke virkemidler for å avdekke salg og bruk av narkotika.
  • Nei, det blir ikke fritt fram og rus-o-rama i samfunnet med forslaget til ny rusreform.

La meg være krystallklar: Narkotika skal fortsatt være forbudt i Norge! Narkotika skal ikke legaliseres! De som selger narkotika skal tas og straffes! Blir du tatt med narkotika på deg, så skal dette beslaglegges og destrueres!

Det er bred politisk støtte for en rusreform der vi går fra å straffe personer som bruker ulovlige rusmidler, til å tilby dem hjelp og behandling. Et samlet rusfelt ønsker denne reformen velkommen. Alt for lenge har vi brukt samfunnets ressurser på en uvirksom og uhensiktsmessig straffeforfølgning av potensielt sårbare og vanskeligstilte individer, som nå kan brukes på å sikre at personer med rusproblemer får et bedre liv. Bruk av rusmidler er ofte et symptom på et annet større og sammensatt problem.

Det dette handler om, er hvilke virkemidler vi tar i bruk mot dem som har mindre mengder stoffer til eget bruk. Den alternative reaksjonen utvalget foreslår istedenfor straff, er at politiet skal gi pålegg om oppmøte hos en enhet for narkotikasaker som blir en del av kommunens lovpålagte helse- og omsorgstilbud, og videre helsehjelp dersom personen selv ønsker dette. Dersom brukeren er under 18 år, skal i tillegg foreldrene varsles og barnevernet vil kobles på.

Rusreformutvalget bygget sine konklusjoner på et kunnskapsgrunnlag som legger tre ting til grunn: At straff skader og stigmatiserer. At straff ikke har en dokumentert avskrekkende effekt på bruk av narkotiske stoffer. Og at stigmatiserte grupper som regel får dårligere hjelp i helsevesenet og forskjellsbehandles i samfunnet ellers.

Flere i Arbeiderpartiet har den siste tiden tatt til orde for at vi bare bør avkriminalisere bruk av narkotika for de tyngste brukerne. Jeg forstår hva dere mener, men jeg mener det er fullstendig feilslått. Det bryter mot hele prinsippet i rusreformen. Rusreformen må handle om å sikre hjelp, ikke straff, for alle rusbrukere.

Jeg mener det er praktisk umulig å avkriminalisere de rusavhengige, men ikke de som bare «ruser seg for gøy». Jeg lurer helt oppriktig på hvordan dette eventuelt skal foregå? Er det hvor sliten du ser ut på en forhåndsdefinert skala som politiet har utarbeidet som skal gjelde? Hvor skal skillet for misbruk gå, hvordan skal skalaen mellom de som prøver, de som er rekreasjonsbrukere og tunge brukere gå? En slags rus-o-mat? Alle skal med forslaget til rusreformutvalget bli stilt overfor de samme reaksjonene. Umiddelbar handling, de blir fratatt narkotikaen og de skal få hjelp av kommunen. Jo tidligere hjelpeapparatet kommer på banen, jo bedre. Selv om det bare skulle være en «rekreasjonsbruker». Dette er jo nettopp en del av den forebyggende delen av reformen. Det kan jo ikke være et mål at folk skal bli rusavhengige før de faktisk får hjelp. Desto tidligere hjelp, desto bedre prognoser.

Det med differensiert avkriminalisering er også juridisk betenkelig ut ifra likhet for loven. Et slikt skille vil jo legge opp til at det er politiet som skal etterforske om folk er rusavhengige og vurdere om de skal få straff. Trolig kommer dette argumentet av en ekstrem redsel for ungdoms rusbruk, men det ender uansett i å skulle dele mellom verdige og uverdige for straff og hjelp. Begrunnelsen for dette er en avskrekkende effekt man mener at straff har for rusmiddelbruk, men som de ikke greier å dokumentere, selv ikke etter at vi i løpet av de siste ukene har bedt de legge fram dokumentasjon på disse påstandene. For sosialdemokrater må likhet for loven være helt grunnleggende.

Vi må erkjenne at dagens ruspolitikk har vært mislykket.

Den har vært basert på straff og straffeforfølgelse. Og i alt for liten grad basert på forebygging, behandling og oppfølging. Mitt håp er at den kommende rusreformen, med den tverrpolitiske støtten den har, blir en byggestein i det videre forebyggingsarbeidet. Dette åpner også opp for at politiet kan utvikle en ny rolle i dette arbeidet.

I det vi forkaster straffen som et uvirksomt virkemiddel, kan vi begynne å tenke nytt rundt hvordan vi best fordeler samfunnets ressurser for å forebygge rusproblemer i befolkningen. På samme måte som vi nå får en kunnskapsbasert tilnærming til bruk av straff og tvang for rusmiddelbruk, bør vi ha en kunnskapsbasert tilnærming til forebygging og rusbehandling.Vi har ingen garanti for hvilke resultater rusreformen vil bringe i Norge. Men all tilgjengelig forskning på området fra andre land, tilsier at det å erstatte straff med helsehjelp, ikke har økt konsumet av rusmidler nevneverdig.

Det vi imidlertid vet er at den norske ruspolitikken som har basert seg på straff ikke har vært vellykket. Jeg håper og tror at Arbeiderpartiet lander på riktig side av historien når stortinget senere i vår skal votere over en av de viktigste sosialpolitiske reformene i nyere tid.