Gå til sidens hovedinnhold

AOs valgekspert Svein Tore Marthinsen: Her er hans blodferske prognose for hvem som vinner - og taper - valget i Oslo

Det er tegn til lysning nasjonalt for Ap, men partiet sliter tungt med velgerlekkasjer til SV, MDG og Rødt i hovedstaden, skriver AOs nye valgekspert Svein Tore Marthinsen. I denne eksklusive analysen kommer han med en prognose for partienes oppslutning i Oslo - og hvilke 20 personer som skal representere oss på Stortinget de neste fire årene.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arbeiderpartiet og Høyre ser fortsatt ut til å knive intenst om å bli størst i Oslo den 13. september.

Det er tegn til lysning nasjonalt for Ap, men partiet sliter tungt med velgerlekkasjer til SV, MDG og Rødt i hovedstaden.

Alle de tre sistnevnte ser ut å gjøre meget sterke valg her. Ikke bare fordi Ap er en stor velger-leverandør, men også fordi man henter godt med velgere fra andre partier og fra de som ikke stemte sist.

Høyrevelgere stemmer taktisk på Venstre og KrF?

Høyre ser ut til å lekke en del til Venstre i Oslo, men det er også mange høyrevelgere fra 2017 som har satt seg på gjerdet.

Svein Tore Marthinsens forrige analyseartikkel kan du lese her.

Å øke lojaliteten er en hovedoppgave for Oslo Høyre i den sluttfasen som valgkampen nå går inn i. Ved forrige valg stemte noen H-velgere, ikke minst i Oslo Vest, på Venstre av taktiske årsaker for å sende partiet over sperregrensen. Jeg ser tegn i bakgrunnstallene nå som tyder på at noe tilsvarende kan skje i år.

Venstres framgang handler imidlertid også om sak, nærmere bestemt klima og miljø. Venstre er det mest attraktive for borgerlige «miljø-velgere», det profitterer de tungt på nå.

Det ser også ut til å være en viss bevegelse på gang fra Høyre til KrF. Det kan tyde på at KrF kanskje kan nyte litt godt av det samme som Venstre - både fordi KrF er mer truet enn sist, men også fordi deres blå retningsvalg har plassert dem klarere på borgerlig side enn i 2017. Det sitter dog lenger inne for de fleste høyrefolk å stemme KrF enn Venstre, så bevegelsen blir nok mer beskjeden.

Senterpartiet ser ut til å ha stoppet den aller verste nedgangen, men det ser ikke ut til å redde Jan Bøhlers mandat. Fremskrittspartiet sliter med lekkasjer til Demokratene på landsbasis, men den bevegelsen ser ut til å være mindre i Oslo.

Borgerlig tilbakegang

Når jeg legger valghistorikken fra Oslo til grunn, samt gjennomsnittet av de siste nasjonale og lokale målingene, kommer jeg ut med følgende «prognose»-tall (i tabellen nedenfor finner du også en referanse til valgutfallet i 2017 slik at vi har et sammenligningsgrunnlag):


R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Andre

Prognose 1. sept

8,8

13,7

21,8

3,0

10,9

1,8

9,0

22,8

6,4

2,0

Valg 2017

6,3

9,3

28,4

2,1

6,0

2,1

8,4

26,4

9,5

1,5

Endring

+2,5

+4,4

-6,6

+0,9

+4,9

-0,3

+0,6

-3,6

-3,1

+0,5

Vi ser at alle de rødgrønne partiene, med unntak av Ap, ligger an til framgang. Mens alle de borgerlige, med unntak av Venstre, ligger an til tilbakegang.

Det tyder på at det er et underliggende ønske om maktskifte i deler av velgermassen som også blåser inn over Oslo. En valgvind som blir tøft å stå i mot for Høyres førstekandidat Ine Eriksen Søreide & co.

Mandatberegningen

Metoden for hvordan din stemme omsettes til mandater kan virke sær.

Men er meget interessant.

Sett nå at tallene i prognosen skulle bli utfallet etter at alle stemmer i Oslo er talt opp, hvordan blir så mandatene fordelt på partiene?

I alt er det 20 mandater til fordeling i valgkretsen. 19 distriktsmandater og 1 utjevningsmandat.

Disse 19 fordeles etter en oddetallsrekke der man først deler stemmetallet for det enkelte parti på 1,4. Deretter på 3, så 5 osv.

Da kommer hvert parti ut med en rekke stemmekvotienter. Det partiet som blir størst i Oslo, får den høyeste kvotienten og vinner dermed mandat nummer 1. Nest største parti tildeles mandat nummer 2. og så videre helt til alle 19 mandater er fordelt. Det første delingstallet er 1,4 og ikke 1 for å gjøre det vanskeligere for de små å komme inn på Stortinget. Eller skape grunnlag for styringsdyktighet som det gjerne heter på litt finere.

Nedenfor har jeg lagt mine prognosetall til grunn og forutsatt at valgdeltakelsen i Oslo blir på 80 prosent. I øverste rad finner du antatte stemmetall på hvert parti, ut i fra disse forutsetningene.

11-8 rødgrønt

Vi ser at Høyre kaprer førstemandatet, Ap andremandatet, SV tredjemandatet osv. Høyres Mathilde Tybring Gjedde vinner det 19. og siste mandatet på denne beregningen. Nærmest henne ligger Frode Jacobsen (Ap).

Blokkmessig gir dette 11-8 i rødgrønn favør. Det ser litt bedre ut for de borgerlige nå enn i forrige uke fordi Venstre er i ferd med å komme posisjon til å sikre sitt andremandat. Men det er fortsatt langt i fra godt nok for blokken som helhet for å gjenvinne flertallet.

Mulig mandatrekkefølge Oslo 2021
1. Ine Eriksen Søreide, H, 45, Gamle Oslo
2. Jonas Gahr Støre, Ap, 61, Vestre Aker
3. Kari Kaski, SV, 34, Bjerke
4. Nikolai Astrup, H, 43, Frogner
5. Lan Marie Berg, MDG, 33, Alna
6. Kamzy Gunaratnam, 33, Grorud
7. Guri Melby, V, 40, Grünerløkka
8. Bjørnar Moxnes R, 40, Nordstrand
9. Heidi Nordby Lunde, H, 48, Grünerløkka
10. Christian Tybring Gjedde, Frp, 58, Ullern
11. Marian Hussein, SV, 35, Gamle Oslo
12. Espen Barth Eide, Ap, 57, Vestre Aker
13. Rasmus Hansson, MDG, 67, Bærum
14. Mudassar Kapur, H, 45, Nordstrand
15. Trine Lise Sundnes, Ap, 51, Grünerløkka
16. Seher Aydar, R, 28, Gamle Oslo
17. Ola Elvestuen, V, 54, Frogner
18. Andreas Unneland, SV, 27, Grünerløkka
19. Mathilde Tybring Gjedde, H, 29, Sagene
Nærmest:
Frode Jacobsen, Ap, 53, Østensjø

Utjevningsmandatet

Hva med utjevningsmandatet?

Da er det en annen beregningsnøkkel som legges til grunn. Her tenker man seg at hele Norge var en valgkrets.

Så regner man ut hvordan mandatfordelingen av de i alt 169 plassene på Stortinget ville ha blitt hvis man fordelte dem proporsjonalt etter partienes stemmetall.

Deretter sammenligner man denne proporsjonale fordelingen med hvordan de 150 faktisk har blitt fordelt ved årets valg.

De partiene som kommer over sperregrensen på fire prosent nasjonalt, og som har kommet dårlig ut av den første fordelingen, tildeles utjevningsmandater.

De blir altså jevnet ut.

Høyre vant 42 distriktsmandater i 2017 på landsbasis. Partiet skulle hatt 45 mandater for å få forholdsmessig uttelling for sitt totale stemmetall.

Derfor ble Høyre tildelt tre utjevningsmandater den gang. Slik gjør man for alle partier.

Når dette er gjort, finner man ut i hvilke valgkretser partiene som har vunnet utjevningsmandat, skal få disse.

Da ser man på de stemmekvotientene som står «ubrukt» etter den første fordelingen.

I 2017 gikk Oslos utjevningsmandat til Stefan Heggelund (H) fordi han kom veldig nær et distriktsmandat og hadde høy ubrukt kvotient.

I mitt regneeksempel ovenfor kom Frode Jacobsen (Ap) nærmest distriktsmandat noe som tyder på at han kan ha en god mulighet på utjevning hvis han skulle mislykkes med å kapre et distriktsmandat.

Men Ap blir sjelden tildelt utjevningsmandater, og hvis partiet ikke skal ha utjevningsmandat, så hjelper det ikke at han er nærme. Da går muligheten til en kandidat fra et annet parti som faktisk skal ha utjevning.

Utjevningsmandatet er svært vanskelig å predikere, men etter at ordningen med ett utjevningsmandat til hver valgkrets ble innfør i 2005, har dette mandatet tilfalt KrF hele tre ganger i Oslo. KrF og Espen Hasle ligger i dag langt unna fast mandat, utjevningsmandatet er hans eneste sjanse. Her er flere om beinet.

Jeg har akkurat nå MDGs Sigrid Heiberg inne på dette.

Beregningsmåten for mandater kan virke sær og kun for meget spesielt interesserte. Men i bunn og grunn legger ordningen rammene om hvem som skal representere deg på Stortinget de kommende fire årene. Og da er den egentlig ikke så sær, men meget interessant.

For enhver samfunnsinteressert velger.

Kommentarer til denne saken