La meg først slå fast at Unibuss trolig har saklig grunnlag for å si opp Jan Kåre Christensen (56) for måten han har spilt kristenradio på mens han har vært ute og kjørt 21-bussen i Oslo sentrum.

Klagene mot ham samt at han ikke har rettet seg etter arbeidsgivers tilrettevisninger om å ha radioen på så høy styrke at lyden blir sjenerende for passasjerer, gir ifølge ekspert på arbeidslivsjuss advokat Thomas Benson Unibuss lovlig grunn til å avslutte arbeidsforholdet. Christensens blogging mot egen arbeidsgiver styrker heller ikke saken hans.

Hvorfor da skrive om saken?

Jo, fordi vi etter mitt syn er på vei mot et samfunn som i liten grad gir rom for det som er litt annerledes. I stedet for å gi plass og rom for det smått eksentriske, så slår vi ned på det.

Alle bed skal være luket og fri for løvetann.

Og det er ikke en kritikk som retter seg spesielt mot Unibuss som arbeidsgiver. Over alt pågår det en uniformering i arbeidslivet som gir mindre armslag for å være personlig i jobbutførelsen.

Det meste er nedfelt i regelverk både om hvordan man skal og ikke skal oppføre seg på jobb. Også i rollen som forbrukere og konsumenter tåler vi mindre avvik enn før.

Sliten, på vei hjem fra jobb, er de fleste slett ikke i modus til å høre kristenmusikk på et halvt øre forrest i bussen. Mellom strenge regelverk og et klagelystent publikum, er det vanskelig for personlighetstyper som Jan Kåre Christensen å finne plass. Nå har vi da også vært med Jan Kåre på jobb for å høre hvor høyt han har radioen på. Gitt at han er sannferdig om hvilket volum han spiller på - selvfølgelig har vi bare hans ord for det - så er det sannelig ikke mye å klage over. Når han kjører, fanger øret nesten ikke opp lyden fra radioen fra sitteplassene forrest i bussen.

Selvfølgelig kan vi ikke utelukke at lyden har vært så høy og enerverende at busspassasjerer har hatt all mulig grunn til å klage.

Hadde Jan Kåre Christensen nøyd seg med å lytte til radiokanaler som bare spilte alminnelig populærmusikk, ville neppe klagene kommet. Gitt samme volum, er det mye mer sannsynlig at det innkommer klager på kristenmusikk enn på populærmusikk.

Har jeg rett i min formodning, ligger det i oppsigelsen også et element av innskrenket trosutøvelse for Christensen. Det tror jeg kristenfolket noterer seg.

Christensen kommer fra Skudeneshavn i Rogaland og bor i Oslo med sin kone. Gjennom å spille musikken og budskapet fra sin egen menighet kjenner han på tilhørighet til et samfunn som er viktig for ham. Det gir ham styrke.

Christensen kjører buss i sju, åtte, ni timer om dagen uten å kunne kommunisere stort med kolleger eller med oss som passasjerer. Det er ensomt å kjøre buss.

Burde vi ikke som medmennesker tåle hans kristenboble selv om den innebærer lyd vi ikke alltid ønsker å høre?

Jeg syns det.

For mange år siden hadde jeg gleden av å kjøre buss med en bussjåfør som ble viden kjent for sine morsomme annonseringer av neste stoppested. For eksempel sa han:

«Hvis det er noen som har funnet hverandre på denne bussen, vil jeg anbefale neste stoppested: Sagene kirke!»

Jeg er ikke sikker på at stand up-bussjåføren fra bussreisene for lenge siden, kunne ha gjort samme performance i dag. Det er synd.

Husk at innsigelsene mot Christensen ikke går på det essensielle ved å være bussjåfør. At han holder ruta og ikke er farlig i trafikken. Det er tross alt bare hans ratting av radioen som er problemet.