Jeg er født og vokst opp i Paris og har flyttet til Norge i voksen alder på grunn av kjærlighet. Snart kommer 17. mai igjen, en veldig spesiell dag for nordmenn. Men den er også på mange måter spesiell for oss utlendinger. Jeg gleder meg til det.

Min første leilighet var like ved Solli plass i Oslo, og jeg husker nøyaktig hvordan en kunne kjenne spenningen i byen fra morgenkvisten av. Jeg husker å ha observert full av beundring alle mennesker som gikk på gata i vakre antrekk - bestemt og målrettet. De bar også KIWI-poser «ei krone der og ei krone her» fulle av øl, som de ikke skulle dele fordi det koster mye. For å så forklare alle hvor dyre og flotte sølvet på bunaden var. Så hardt slo det meg første gang at vennene våre inviterte til champagnefrokost og serverte prosecco.

Den franske, snobbete delen av meg besvimte nesten.

Vinke til kongen, i dette årtusenet?

Jeg så ungdommer danse på toppen av en buss, akkurat som mine algeriske naboer gjør i Paris når Algerie vinner i fotball. Jeg fikk beskjed om at dette ikke gjaldt fotball, men at de var snart ferdig med videregående.

Oj, ikke noe tøff eksamenstid her tenkte jeg.

Ut på dagen fikk jeg vinke til kongen. Å marsjere med en stor mengde av mennesker mot et slott med sang for å finne kongen assosieres til noe helt annen i et fransk hode. Det virket helt surrealistisk i dette årtusenet. Kongen virket god og blid, sammen med den fine familien hans. Litt forskjellig stil enn Ludvig XVI.

På kvelden lærte jeg også at det gikk an å tisse i den dyre bunaden mellom to biler, foran døra vår midt på Frogner. En kjekk fyr på 25, helt dritings sa bare: «Sorry ass, og grattis med dagen.»

Nå bor jeg på Nordstrand, og jeg er fascinert av russetreff og lokalsamfunn, trommer og korps, utallige flagg, is og utepils. I fjor skjønte jeg at entusiasmen min gikk for langt da jeg hjalp min fireåring å samle russekort for å fortelle henne hva sto på dem.

Hører meg selv kalle Frankrike for syden

Mannen og barna mine er norske. For to år siden fikk jeg selv norsk statsborgerskap etter en krevende prosess.Til min egen overraskelse, jeg ble inderlig og sterkt rørt av eposten fra UDI, som fortalte at jeg hadde blitt norsk borger. Det ble plutselig noe helt annet enn et rent administrativt tiltak, det ble min identitet som ble forskjellig og rikere.

Nå kan jeg ikke gå hjem og klage til mannen min om: «Dere nordmenn blinker ikke i rundkjøringer» uten at han svarer med et smil «du mener vi nordmenn.» Jeg hører av og til meg selv kalle Frankrike for syden. Jeg har blitt ordentlig norsk.

Den norske staten gjør helt sikkert ikke alt perfekt, men jeg skulle ønske at Frankrike hadde hatt denne stoltheten og lysten til å feire sitt eget land på nasjonaldagen, En dag for alle som bor i et felles land. En dag hvor vi feirer fortiden og nåtiden, med rare tradisjoner som hallingdans, og hvor barn og ungdom kan feire Norge sammen uavhengig av språk de snakker hjemme.

På 14. juli i Frankrike er vi stort sett opptatt at dagen faller på en fredag eller en mandag for å få langhelg. De gamle ser på militærparade på TV, og presidenten holder en kjedelig tale. Ingen eggeløp, ingen sang som "til dovre faller", ingen Sissel Kirkebø på full guffe i hagefest ut på dagen. Kjedelig.

Så når jeg heier på min femåring som hopper i en potetsekk under mai-solen, innser jeg hvor heldig vi er som familie å kunne ha to statsborgerskap, og å kunne rope «heia Norge.» Gralla med dagen - som jeg lært å si!

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten